1.0: Innledning
Bruk av kilder, metoder osv. er en tilbakevennende tematikk i all vitenskapelig virksomhet. Enkelte vitenskapelige sjangre har bestemte vitenskapelige perspektiver som fremmer bestemte metoder. Det er mye en forsker skal ha oversikt over, og ikke minst være kritisk til, derfor er det viktig med en redelig fremstilling av forskningsmateriale hvor funn og data skal være etterprøvbart. Da kan en med et kritisk blikk undersøke om eventuelle konklusjoner virker å stemme overens med ens egne preferanser. Bruken av metoder, data, kilder og tolkninger er som regel utgangspunktet for forskeres kritikk. Det er både for å sikre at funnene er solide og for å sikre at metodene er anvendt riktig. Her entrer Lutz K. Berkners kritikk scenen.
Berkner kritiserer bruken og kombinasjonen av kilder, metode og tolkning i husholdsanalysen til Peter Laslett. Jeg vil i denne oppgaven se nærmere på Berkners kritikk av husholdsanalysen og jeg vil bruke oppgavetekstens inndeling kildebruk, metode og tolkninger for så å se om Berkners kritikk også er treffende hos Dyrviks redegjørelse av husholdsanalysen. Problemstillingen er i så måte om kritikken mot Laslett også rammer Dyrvik. Jeg vil derfor dedikere ett kapittel til Berkners kritikk av Laslett, for så å grundig gjennomgå Dyrviks utgreiing av husholdsundersøkelser i lys av Berkners kritikk.
2.0: Berkners kritikk av husholdsanalysens kildebruk, metode, og tolkninger.
Berkner kommer med en sterk kritikk av Lasletts bruk av kilder, metoder og tolkning i sin artikkel «The use and Misuse of Census Data for the Historical Analysis of Family Structure»(1975). Som nevnt innledningsvis skal jeg dele inn kritikken i tre hovedkategorier, først ut er selve bruken av kilden
2.1: Kildebruk
Å kommentere kritikken av kildebruken er i dette tilfellet å kommentere bruken av folketellinger i en husholdsanalyse. Hva kan folketellingene si oss om husholdet og familien opp igjennom historien? Laslett er av den oppfatning at det viktigste i et studie av husholdningen er å studere de dominerende formene for familie, og hevder videre at dette bare kan oppnås gjennom en analyse av nominativ folketelling(Berkner 1975, s. 722). Denne tanken er med å underbygge det som rammer kildebruken til Laslett.
Berkner peker på dette som en betydelig feil. Laslett vil ikke forholde seg til normative aspekter av hva en idealfamilie var i sin samtid. Han skal også ha vært svært kritisk til skriftlige dokumenter(som kontrakter osv.), pga. at de lyver(Berkner 1975 s.724). Men her innvender Berkner at en ikke bare kan ekskludere kilder på en ubegrunnet antagelse om at de lyver, og at det er like rimelig å anta at censusdata lyver i tilsvarende grad(Berkner 1975, s. 725).
Videre påpeker han at ikke alle folketelling er reelle folketellinger, men at de er konstruert etter et formål, f.eks. skatteinnkreving eller rekrutering til hæren(Berkner 1975, s. 725). Dermed kunne telleren(enumurator) ha stor makt i sin inndeling, som kunne gjennomføres ulikt etter den individuelle tellers agenda. I tillegg ekskluderer han folketellinger hvor telleren ikke har en tydelig adskillelse av husholdninger.
En annen betydelig kritikk er at den engelske censusen som Laslett bruker ikke inneholder alder, noe Berkner hevder er en avgjørende variabel.
Alle disse innvendingene er betydelig elementer som enhver forsker bør problematisere og forholde seg til. Laslett diskuterer noen elementer om forholdet mellom kilder og metoder, men i følge Berkner forblir det med de ordene(Berkner 1975, s. 724). Dette tar oss da videre til kritikken av metoden.
2.2: Metode
Det er klart at type kilder er avgjørende for hvilken metode en kan anvende. Men ofte velger en også metode utfra egne preferanser, eller hva en selv mestrer. Kanskje er det akkurat det som ligger til grunn for Lasletts tilsynelatende uryddige bruk av censuser og hans manglende evne til å inkludere andre typer kilder enn folketellingene. En slik forklaring kan også styrkes av det faktum at han nevner en rekke poenger, uten å følge dem opp(Berkner 1975, s. 724).
Uavhengig av årsaken til metodevalget, så har Berkner én betydelig innvending. Den baserer seg først og fremst på svakheter ved definisjonen Laslett bruker og de definisjonene som brukes i det ulike folketellingene, både i samme samfunn og i de ulike samfunnene(Berkner 1975, s. 726). Laslett definisjon har tre kriterier. At personene sover under samme tak, deler aktiviteter, og at de har et slektskap enten biologisk eller ved ekteskap. Vektleggingen kan variere, men Berkner hevder at det første kriteriet er det avgjørende for Laslett. Han viser til at personer som bor nærmere hverandre i ulike bygg, og som er i slekt ikke er en «familie» eller et «hushold». Her innfører Laslett «housefuls» for å beskrive et slikt fenomen, noe Berkner også finner nyttig i enkelte sammenhenger. Innvendingen ligger like fult i disse definisjonene. Selv om en vil finne igjen deler av Lasletts definisjon i de ulike censusene, så vil definisjonen brukt i censusene variere betydelig. Berkner bruker den østeriske censusen til å fremheve poenget sitt. Det fremkommer nemlig av pensjonskontrakter og fra arkitekturen at pensjonerte par gjerne bodde i sine egne små hus med et lite kjøkken, like i nærheten av hovedgården. I følge Lasletts definisjon vil ikke dette være et hushold, men i følge hans begrepsbruk «multiple family household» er det et hushold(Berkner 1975, s. 723). Dette illustrer noe av problematikken til Lasletts definisjon. Selv om den inkluderer alle elementene som de ulike tellingene opererer med så feiler den i å vise mangfoldet og hva de ulike census definisjonen ekskluderer. De østerrikske folketellingslistene etter 1777 definerer husholdet som de som spiser sammen(Berkner 1975, s. 726). Som vi ser fra dette avsnittet er en betydelig utfordring å forene disse definisjonene, og det er her skoen trykker for Lasletts verk.
Definisjons problematikken er også med å ramme Lasletts metodevalg. Variasjonen er så stor både i enkeltsamfunn og i de ulike samfunnene at de vanskelig lar seg sammenligne. Berkner drar det så langt at han sier;
«One may not be comparing housholds at all…», men legger til«…, but the way in which census enumerators made division»(Berkner 1975, s. 727).
Han mener altså at det er umulig å bruke komparativmetode på selve husholdet, men at det må brukes på et mer grunnleggende nivå, nemlig på det lokale og regionale nivået. Berkner hevder videre at Laslett mislykkes i å fremstille det sosial antropologiske skille mellom etnografi og etnologi. Den første jobber på lokalt nivå for å finne funksjoner og sosial organisering, den andre bruker etnografiske funn for å sammenligne ulike samfunn. Sistnevnte lager kategorier og underkategorier for å kunne sammenligne samfunn, men disse kategoriene er ikke nødvendigvis passende for en etnografs analyse av et enkeltsamfunn(Berkner 1975, s. 727-728). Ettersom Laslett ikke evner å forholde seg til dette skillet bidrar det til mer forvirring og hans fremstilling virker uoversiktlig, noe som til sist rammer Lasletts poenger og funn. Når han så skaper slike kategorier og ikke gir rom for variasjoner i samfunnet er bruken av den komparative metoden uryddig og ubrukelig(Berkner 1975, s.728). Dette rammer også hans tolkning.
2.3 Tolkning
Tolkning er en kontinuerlig fase i en akademisk fremstilling av et forskningsobjekt. For at en skal kunne gjøre en meningsfylt tolkning må en ha kjennskap til kilder og metoders styrker og svakheter. Dersom en har den nødvendige kunnskapen til kildene og/eller metodene kan en komme med en god analyse eller tolkning av forskningsobjektet. En tolkning kan i så måte være formet av hele forskningsprosessen. Dette fremkommer også av Berkners kritikk av Lasletts tolkning av funnene. Som vist er hovedinnvendingen basert på en uryddig prosess som verken bruker kildene eller metoden riktig, dermed er det rimelig å anta at tolkningen er feilaktig, eller vertfall basert på feilaktig fremgangsmåte. Berkner hevder blant annet at Laslett mislykkes i å se hva de ulike typene av «hushold» er, det er ikke en fastsatt ting eller ordning, men en prosess(Berkner 1975, s. 731). Dette er noe Laslett misser b.la. pga. at det ikke er oppgitt alder i den engelske censusen. Dermed mener Berkner at Lasletts «blokker» er i større grad faser og at de alene ikke representerer en familie struktur. Her er også innvending om Lasletts manglende hensyn til «ideal familien» relevant. Berkner viser til hvordan Levy argumenterer for at familiestrukturen har vært tilnærmet lik i alle samfunn m.tp. antall medlemmer, generasjons sammensetting og antall ektepar. Dette har med den høye dødsraten som gjør enhver drøm om idealfamilien uoppnåelig. Når en så evnet å redusere dødsraten gjennom medisinske nyvinninger, og også andre faktorer endre seg, ble kjernefamilien både idealfamilien og den dominerende typen av husholdning(Berkner 1975, s. 731-732). Berkner finner det høyst merkelig at Laslett bare nevner Levys funn ved to anledninger, og er oppgitt over at Levy ikke blir tatt hensyn til av Laslett og andre historikere som
”…are conequently unable to interpret their own findings”(Berkner 1975, s. 732).
Med dette flytter Berkner fokuset og sier at Laslett ikke ser etter det som virkelig er interessant å lete etter, nemlig familien og husholdets responser på økonomiske, politiske, o.l. endringer i samfunnet(Berkner 1975, s. 735). Å si at det oppstår et større antall av en bestemt type husholdning er helt uinteressant dersom en ikke kan forklare hvorfor det er slik.
2.4. Oppsummering.
I dette kapittelet har jeg redegjort for Berkner kritikk av Lasletts ensidige bruk av folketellinger som kilder. Det at han fullstendig utelukker andre typer kilder i sin forskning gjør den svært begrenset. I tillegg hevder Berkner at ikke alle folketellinger er reelle folketellinger. Videre evner ikke Laslett å problematisere disse svakheten ved kildene.
Berkner kritiserer videre Lasletts bruk av den komparative metoden. Det at de engelske censusene ikke angir alder bidra også til at Laslett overser husholdet som prosesser. Den største innvendingen er at Laslett ikke presterer å skille mellom det etnografiske og etnologiske nivået i sin analyse. Dermed blir den komparative metodene anvendt feilaktig.
Til sist vil Lasletts tolkning virke utilstrekkelig nøyaktig pga. en uryddig gjennomførelse i forskningsprosessen. I tillegg mener Berkner at hele fokuset for forskningen er irrelevant og at tolkningen er uten verdi så lenge funnene ikke blir tilstrekkelig forklart, noe den angivelig ikke blir.
3.0: Berkners Kritikk & Dyrvik.
Laslett er nevnt i Ståle Dyrviks kapittel om husholdsanalysen og det at forfatteren etterlyser bruk av hjelperådene fra Laslett m.fl. gir grunn til å tro at Dyrvik ikke ser den samme problematikken som Berkner. Dermed er det rimelig å anta at Berkners kritkk også rammer Ståle Dyrviks husholdsanalyse. For å undersøke dette nærmere vil jeg følge samme inndeling som ovenfor i kritkken av Laslett for å se om den også er treffende i Dyrviks tilfelle.
3.1: Kildebruk
Berkner kritiserer Laslett på tre hovedpunkt. At censuser alene ikke er en tilstrekkelig kilde til å si noe om familie, at den engelske censusen ikke inneholder alder, og at Lasletts diskusjon av mangler ved kildematerialet ikke får konsekvenser i praksis. Skal vi så se på Dyrviks bruk av kilder, ser vi at han anerkjenner at censuser alene er ensartede og få, og sier det slik; ”… ein står dårleg rusta til å avlesa utvikling og forandring i det lange tidsrommet før «moderniseringa»…”(Dyrvik 1985, s. 183). Med det gjør han oppmerksom på at bruken av censuser er svært begrenset, og han virker også følge konsekvensene av dette videre. Et viktig aspekt her er at Dyrvik ønsker å klargjøre for metodene i historisk demografi og at husholdsanalysene bare er én av disse metodene. Det virker altså som om Dyrviks advarsel om censuser ensartede karakter får konsekvenser. Dyrvik slipper også unna kritikken om å ignorere kontrakter sin betydning(Dyrvik 1985 s. 185). Til sist er det viktig å gjøre oppmerksom på at de norske folketellingene inneholder både alder til alle og patrinym(Se vedlegg 2 &3 s. 4-6). Dermed virker Dyrviks bruk av kilder å unngå de store innvendingene til Berkner. Om bruken av metode også går under radaren til Berkners kritkk skal jeg nå se nærmere på.
3.2: Metode
I Berkners kritikk av Lasletts metodebruk har jeg valgt ut tre hovedinnvendinger som naturligvis henger sammen. Den første er bruken av komparativ metode mellom ulike samfunn(land). Den andre henger tett sammen med den første og er skillet mellom etnografi og etnologi. Til sist er det variasjonen mellom definisjonene av husholdet i de ulike samfunnene og definisjonen til Laslett. Jeg skal nå se videre på om Dyrvik blir rammet på disse tre punktene.
Først er bruken av komparativ metode. Den går ut på at en ikke kan sammenligne husholdene i ulike samfunn basert på censuser som er ulike og hvor definisjonene av husholdet i censusene varierer. Derfor poengterer Berkner at det ikke er husholdene en kan sammenligne, men heller censusene. En annen innvending er Lasletts manglende evne til å fremme ulikheter. Dyrvik slipper forholdsvis lett unna denne kritkken fordi at han ikke sammenligner ulike samfunn, men konsentrer seg om ett samfunn over tid(Dyrvik 1985, s. 186-188, 190 & 194). I tillegg deler han dette samfunnet i to hoveddeler «eiendomsklassen» og «arbeiderklassen» etter Eilert Sundt(Dyrvik 1985, s. 189). Dette bidrar da til muligheten å følge utviklingen for de to klassene i samfunnet.
Ved den andre kritikken er det tydelig at Ståle Dyrvik er oppmerksom på skillet mellom etnografi og etnologi(Dyrvik 1985, s. 184). Som vist ovenfor er hans undersøkelse av en etnografisk art, noe som er i tråd med Berkners syn på bruken av censuser. Likevel bruker Dyrvik Lasletts blokkinndeling. Dette kan virke kritikkverdig, men Berkner selv kritiserer ikke Lasletts kategorier, men bruken av den(Berkner 1975, s. 729). Som vist ovenfor henger dette sammen med skillet mellom etnografi og etnologi, men det henger også sammen med definisjoner.
Endelig går kritikken på definisjoner og hvordan disse varierer både mellom ulike censuser i et samfunn og ikke minst mellom samfunn. Berkner kritiserte også Lasletts egne definisjon som for bred og upresis overfor de ulike censusene. Dyrvik slipper naturligvis unna deler av denne kritikken med å velge et etnografisk nivå for sin studie. Videre blir spørsmålet om hans definisjon av husholdet stemmer overens med definisjonen i instruksen til folketellingen og om instruksen virker å følges av telleren. Dyrviks definisjon av husholdet er;
”… ei eining av eitt eller fleire menneske som har særskild bustad og kosthald”(Dyrvik 1985, s. 184). Han sier videre at det å ”spise sammen” bør særlig vektlegges.
Videre er instruksen til folketellingen i 1801 følgende;
” At Enhver regnes til det Huus, hvori han sover”( Vedlegg 1: Utdrag av reskriptet (instruksen) for folketeljinga 1801).
Dermed kan det virke som om det er et sprik mellom Dyrviks definisjon og den vi finner i folketellingen. Dyrvik annerkjenner dette, og diskuterer det i sitt kapittel(Dyrvik 1985, s. 185-186). Han finner at problemet ligger i hvor godt instruksene er blitt fulgt. Dyrvik løfter frem to hovedgrupper som utfordrende «kårfolk» og «innlosjerende». Kårfolket hadde kontrakter eller muntlige avtaler med husbonden og var gjerne et pensjonert ektepar. Forfatteren her ser at både kårfolkene og innlosjerende blir notert noe ulikt, noe han mener bekrefter at en har sett problemet. Likevel velger han å inkludere disse for å unngå å være upresis. Det kan virke litt problematisk ettersom det ikke følger definisjonen i instruksen, men det kan være et nødvendig valg pga. den tilsynelatende inkonsekvente føringen. Dyrviks definisjon kan derfor ligge nærmere det som var praksisen.
En annen innvending som også kan være verdt å nevne er bruken av alder fra folketellingene. Berkner kritiserer Laslett for å ikke bruke Levys funn om prosesser mer enn han gjør i teksten. Her er Dyrvik igjen på linje med Berkner, hvor han også noterer seg at husholdet absolutt er en prosess( Dyrvik 1985, s. 191). Spørsmålet videre blir så hvilke tolkninger Dyrvik tilater seg, og om disse er i tråd med Berkners perspektiver på metodenes spillerom?
3.3 Tolkning.
Berkner har i hovedsak én stor innvending, at Laslett ikke evner å bruke kildene og metoden riktig og dermed ikke ser at husholdet ikke er en ”ting”, men en prosess(Berkner 1975, s. 731). Det at Laslett ikke tar hensyn til noe annet enn censuser gjør at han mister grepet om det viktige, nemlig husholdets respons på endringer. Dyrvik som ikke blir særlig rammet av kritikken her heller. Dyrvik viser til at det er en endring i husholdet(ikke familien). Økonomien forandrer seg til «nisjer» og produksjonsenheten flyttes ut av hjemmet. Medlemmene i husholdet må med moderniseringen ut av hjemmet for å jobbe og å tjene penger(Dyrvik 1985, s. 196). Han peker også på det sosiale aspektet og at unge og eldre flytter ut pga. en økt trygghetsfølelse og en formalisering av overføringen, for eksempel ved pleiehjem, støtte ved fattigdom, sykdom osv.(Dyrvik 1985, s. 196). Det ligger bemerkelsesverdig nærme Levy og Fallers funn(Berkner s. 731-732). Det Dyrvik feiler å besvare er hvorfor en ser denne endringen. Han nevner noen mulige hypoteser, men overlater det ansvaret til andre demografer å finne svar på.
4.0: Konklusjon
Som vist i denne oppgaven blir ikke Ståle Dyrvik rammet betraktelig av samme kritikk som Lutz K. Berkner retter mot Peter Laslett. Jeg har nevnt at Dyrviks definisjon av husholdet kan virke å vike fra instruksen til folketellingen i 1801, men tross det manøvrer han seg fint i virvaret av tall, definisjoner osv. Det at Dyrvik viser til noen av Lasletts verktøy rammer han ikke dersom han bruker dem riktig, i motsetning til Laslett selv. Det som kan svekke fremstillingen til Dyrvik er at han ikke virker å være kritisk til Laslett, og at han burde gjort tilkjenne at det er svakheter ved fremstillingen til Cambridge-teamet. Men dette gjør ikke Dyrviks bruk av kategorier eller resultat mindre troverdig. Han har heller forfattet et godt kapittel som kort og ryddig gjør rede for hvordan en kan bruke husholdsanalyser og censuser uten å tråkke utenfor det som kan ansees som faglig forsvarlig.
Litteraturliste
Berkner, L.K.(1975): The Use and Misuse of Census Data for the Historical Analysis of Family Structure. The Journal of Interdisciplinary History. Vol.5, Nr.4(Vår), s. 721-738.
Dyrvik, S.(1985): Historisk Demografi – ei innføring i metodane Bergen, Universitetsforlaget
Grønmo, S.(2004): Samfunnsvitenskapelige Metoder Bergen, Fagbokforlaget.
Kristoffer Eknes 