1.0 Innledning:
1814 var i sannhet et forunderlig år sett med norske øyne(Dyrvik 2005 s.7). Dette årets hendelser har ført til en rekke utgivelser av bøker, artikler, debatter osv. En av de mest kjente debatten om 1814 dreier seg om hvorfor Norge kunne bryte unionen med Danmark i 1814. Her er det i hovedsak to retninger. Den første fremhever hvordan Norge utviklet seg til å igjen kunne stå på egne ben. Ståle Dyrvik deler gjerne denne retningen i to underkategorier(Dyrvik 2011, s.30-40). Den ene kategorien vektlegger den danske diskrimineringen som grunnlag for en norsk reising mot den gamle unionen, noe historikere som Halvdan Koht og Kåre Lunden skisserer. Den andre underkategorien har et langt mer positivt syn på det voksende ønske om å løsrive seg fra den gamle unionen. Her vektlegger en gjerne folkeøkning, økonomisk vekst, utvikling av en sterk norsk identitet osv. og en forbinder denne retningen med historikere som Ernst Sars og Knut Mykland
Men det finnes også en annen retning som hevder at nordmennene ikke var klare for selvstendighet og dermed var hendelsene i Norge 1814 et resultat av det storpolitiske klima ute i Europa. En slik tankegang finner vi blant andre hos Sverre Steen og Jens Arup Seip hvor retningen gjerne blir omtalt som «friheten i gave»(Rian 2014, s.10).
I Øystein Rians artikkel «Hvorfor var det ikke nordmennene som forlot Fredrik 6.?» plasserer han seg selv i den siste retningen. Han tar for seg hvordan selve statssystemet i Danmark-Norge gjorde nordmennene inkapable til å forlate danskekongen og at det derfor var ytre omstendigheter som førte til Norges frihet fra den 400 år lange unionen. Rian viser hvordan det danske eneveldet var et suksessfullt og stabilt system hvor kongen ikke hadde noen reel indre utfordrer og derfor hadde et fast grep om makten. Han viser da hvordan kongen ved sin makt over kirken, utdanning, hæren og pressen/trykkeriene hadde all mulig innsikt i hva som beveget seg i riket, og samtidig all mulig innflytelse på innbyggerne i riket sitt. Utfra dette konkluderer Rian at nordmennene ikke hadde mulighet til å forlate Fredrik 6.
Jeg vil i denne oppgaven fokusere på argumentasjonen til Rian og se hvilke forklaringer og forklaringstyper han anvender i teksten. Jeg skal først skissere noen forklaringstyper for så å finne eksempler på disse forklaringstypene i teksten. Først skal jeg altså se nærmere på generelle forklaringstyper.
2.0 Teori:
Et av de viktigste aspektene ved en historikers arbeid er å kunne forklare. Det finnes ulike syn på bredden av hva som skal inkluderes i begrepet «forklaring». Her vil jeg forholde meg til Andresen et al sin forståelse av begrepet; ”… å forklare er å beskrive noko slik at det blir forståelig eller begripelig i dei samanhengane det inngår i”(Andresen et al 2012, s. 133). Dette innebærer å danne sammenheng mellom ulike historiske elementer som fremstår som legitime eller passende. Når en så etablerer slike sammenhenger vil de fremstå som en forklaring, men som Andresen et al påpeker vil type sammenheng og koblinger variere(Andresen et al 2012, s.133). Det kan være flere årsaker til variasjon av innhold som inngår i en forklaring, som for eksempel hvilke spørsmål en ønsker å besvare, ulik teoretisk tilnærming osv. Jeg skal videre se på noen forklaringstyper og jeg vil her følge terminologien til Andresen et al(2012, s.133-147).
2.1: Fortelling som forklaring
Når vi anvender en vid forståelse av begrepet «forklaring» gir det rom for fortelling som forklaring. Flere historikere har løftet fortellingen frem som den mest grunnleggende forklaringsformen i historiefaget. Denne typen forklaring vil gjennom et større perspektiv forsøke å forklare det en lurer på. For eksempel vil en Israeler gjerne forklare hvorfor Israel ble opprettet i 1948 ved å fortelle historien om jødeforfølgelsen som kulminerte under Holocaust. En Jøde ville sikkert gitt en narrativ om Guds ”landløfte” til jødene osv. En araber vil derimot kunne gi en fortelling om hvordan ”Vesten” undertrykte og koloniserte Midtøsten og at opprettelsen av Israel er restene etter en tid av undertrykkelse. Som vi ser kan en fortelling kunne forklare det samme på veldig forskjellige måter. Det sentrale her er at en ser en hendelse eller en «case» i lys av en større fortelling som intuitivt forklarer det en vil forklare(eksplanandum).
En av styrkene til fortellinga er at den åpner for tilfeldighetens rolle i fortellingen. Den gir rom for faktorer som også har en rolle i historien, men som ikke kan fanges opp av en enkel årsaksformel. I tillegg vil en narrativ forklaring bestå av andre forklaringsformer. Dermed kan en gjennom å være bevisst på bruken av fortelling som forklaring, sikre et bredere arsenal av forklaringsverktøy. Dette vil da kunne være med på belyse flere faktorer som er av betydning for eksplanandum. Det som da er viktig for både forfatter og leser er hvor en fortelling skal starte og hvor den ender. Rammeverket vil være avgjørende for hva en inkluderer i forklaringen, og en må derfor ha et gjennomtenkt, bevisst og ryddig forhold til avgrensningen.
2.2: Årsaksforklaringer
En annen måte å forklare noe er å sette opp en årsaksformel. Formelen vil fremstå slik at A fører til B. Dersom en da observerer A vil B(alltid eller som regel) følge. For å kunne sette opp en slik årsaksforklaring er det 4 punkter som oppfylles(Andresen et al 2012, s.137). Fenomenene må være bestemte hendelsesrekker eller tilstander som kan observeres i tid og rom, dermed utelukkes det metafysiske. Dernest må A inntreffe før eller samtidig med B. I tillegg må A og B ha en sammenheng i tid og rom. Til sist må sammenhengen i minste fall være statistisk regelmessig. Styrken med en slik forklaringsformel er at den er lett å etterprøve. Dersom den består prøven vil årsaksforklaringen forbli gyldig og veie tungt. Svakhetene med en slik fremstilling er dessverre mange.
En innvending kan være at det finnes en rekke faktorer som kan forklare, men som ikke kan stilles i en slik formel. En slik forklaring utelukker også tilfeldigheter og kan dermed fremtre som deterministisk. Det vil da si at en utelukker menneskers mulighet til å kunne velge annerledes. Vi skal komme nærmere innpå dette i empirien.
2.3: Intensjonale forklaringer
Den typen forklaringer tar til sikte på å forklare menneskers handling ut fra de bakenforliggende intensjoner. Formelen vil se slik ut:
Intensjon A fører til handling B(Andresen et al 2012, s. 139). Denne typen forklaring er tilnærmet identisk med årsaksforklaringer, også her er det noen bestemte kriterier som må oppfylles. Først må det være sannsynlig at aktøren hadde en bestemt intensjon i et bestemt tidspunkt. Intensjonen må også eksistere før eller samtidig med eksplanandum og det må være en sammenheng mellom de to i tid og rom. Selv om intensjonale forklaringer og årsaksforklaringer tilsynelatende er meget like, så er det noen essensielle forskjeller. En viktig forskjell her er at intensjonen og handlingen bare har en logisk sammenheng, men trenger ikke å være en naturlov.
Det å nøste opp i intensjonen til aktører kan være en vanskelig oppgave. For å forstå intensjonen ser historikeren gjerne etter to elementer; oppfatning og preferanser(Andresen 2012 et al, s. 140). Oppfatning er da den kunnskap, forestillinger eller informasjon som aktøren innehar i det aktuelle tidsrommet. Preferanser er da aktørens normative holdning, altså hvordan noe burde være. Disse to elementene utgjør intensjonen, som igjen kan forklare en gitt handling. Andresen et al sier det slik; ” Handling X vart gjort fordi aktøren oppfatta situasjonen som Y og meinte ut frå dette at ved å gjere X kunne målet Z oppnåast”(Andresen et al 2012, s. 140). Her er det en real utfordring i å kunne gjenskape de intensjoner aktøren hadde og en vil stå i fare for å kunne gi uttrykk for egne oppfatninger og preferanser. Derfor må historikere være nøye på at tolkningen kommer fra tilgjengelige kilder og annen etablert kunnskap fra samme tid og rom. Bare da kan en gjenskape mulige intensjoner.
2.4: Funksjonelle forklaringer:
Ovenfor ser en hvordan en kan forklare handlingen gjennom intensjonen bak, men intensjonen kan ikke alltid forklare hvorfor noe vedvarer over tid. Dersom en ønsker å forklare gjentagende handlinger over tid, anvender en gjerne funksjonelle forklaringer. Andresen et al formulerer det slik; ”…å gjere eit fenomen forståeleg ved å setje det i samanheng med eit større system eller ein struktur og baserer seg på ein grunnleggjande hypotese om at noko hender eller eksisterer fordi et system eller ein struktur har behov for at det hender”(Andresen et al 2012, s. 142). Altså, et system eller en struktur har behov for at noe bestemt eksisterer/hender, og derfor eksisterer fenomenet. I historiefaget forklares fenomenet gjennom den positive effekten fenomenet medfører. En viktig presisering her er at selv om et fenomen besitter positive effekter, så er det ikke dermed sagt at effektenes bidrag var hovedmotivet(intensjonen) for fenomenet. I boka til Andresen et al nevner en for eksempel hvordan politikken til fascistiske regime kunne bidra til å redde det gamle regimes struktur(kapitalisme). Selv om det kunne ha den positive egenskapen, så vil nok de fleste betvile om det var intensjonen bak innføringen av fascisme. Og akkurat dette skille er det funksjonelle forklaringer er med å frembringe, særlig i kombinasjon med intensjonale forklaringer. Og kombinasjoner er et nøkkelord videre.
Alle de nevnte forklaringene er gode verktøy og ettersom historien besitter en enorm kompleksitet, må historikeren bruke ulike forklaringstyper for å kunne skape en forståelse av et gitt fenomen. Derfor er det svært vanlig å bruke flere forklaringstyper når en skal undersøke historiske fenomener. Videre skal jeg se nærmere på forklaringstypene i teksten til Øystein Rian, fremheve disse og forhåpentligvis problematisere enkelt forklaringer. Jeg vil gjøre dette ved å følge strukturen fra teorien.
3.0 Empiri
Øystein Rian plasserer seg selv i en tradisjon vi kaller ”friheten i gave”. Dette er en tradisjon som sporer årsakene til frigjørelsen av unionen med Danmark til å ligge utenfor nordmennes innflytelsesevne. Når det er sagt, så trenger ikke bildet være fullt så svart-hvitt. Det finnes en rekke historikere som plasserer seg i en motstridene posisjon og det finnes historikere som plasserer seg et sted imellom. Ståle Dyrvik poengterer at hvilke retning en velger handler mest om hva en ønsker å vektlegge, men at alle er gyldige(Dyrvik 2005, s. 8-11 & 30-31). Derfor er det viktig at en har i baktanken at Rian sitt bidrag ikke fremstiller hele historien, men er nok et bidrag til å forstå historien om 1814.
Skal vi se nærmere på Rians tekst er det klart at han vektlegger strukturene og fokuserer mindre på aktørene. Dette uttrykker han i det minste implisitt i sin innledning(Rian 2014, s. 9). Dette betyr likevel ikke at han ekskluderer aktørene, men at han er mer opptatt av strukturene de skaper eller handler ut fra. Videre skal vi nå se på hvilke forklaringer han bruker, først ut er fortellingen.
3.1 Fortellingen.
For en historiker er det så godt som umulig å ikke bruke fortelling for å forklare. Rian bruker fortellingen aktivt for å forklare. Allerede på side ti begynner fortellingen om en løsrivelse som ble tvunget igjennom av stormaktene, og et folk som hyller sin konge. Deretter følger fortellingen om et sterkt enevelde som var så sentralisert og effektivt at all mulig indre motstand var eliminert, og kongen stod igjen med et maktsystem uten sidestykke i Europa(Rian 2014, s. 11-28). Dette gir en da en intuitiv forståelse at det må være noe utenfor den Dansk-Norske grensen som førte til Norges løsrivelse. Tilfeldigheten her i så måte er at stormaktene tvinger Fredrik 6. til å gi fra seg Norge. Som tidligere nevnt er det ofte flere andre forklaringstyper som inngår i en fortelling som forklaring, jeg vil derfor bevege meg videre til å se nærmere på andre forklaringsformer.
3.2 Årsaksforklaring
En tydelig årsaksforklaring er et mer sjeldent syn. Dette har nok sammenheng med at den er veldig sårbar for kritikk. I Rians tekst er det noen forklaringer som virker å være årsaksforklaringer, men de er ofte implisitt uttrykt. For eksempel kan det at Norge tidlig ble sentralisert medføre at nordmennene ikke evnet, evt. ikke ønsket, å forlate Fredrik 6. Ser vi da nærmere på et slikt argument er det naturlig svakheter ved dette argumentet. For det første ser vi at det i sentraliserte stater, som Frankrike, ble en indre uro og at folket vendte kongen ryggen. Her har Rian likevel et poeng at den danske staten var mye mer suksessfull i sin sentralisering. Rian formulerer seg slik: ”Intervensjon utenfra var nødvendig for å knekke eneveldet”(Rian 2014, s.10). For at dette skal kunne brukes som en evt. årsaksforklaring må en ha en meget tynn definisjon av begrepet «eneveldet». En må da tilpasse begrepet slik at det ekskluderer det franske eneveldet. Med andre ord, å fremstille det som en årsaksforklaring vil ikke være tilstrekkelig ettersom det ikke er noen lovmessighet. Dette er da den største utfordringen for en årsaksformulering, for det vil storsett finnes en rekke unntak. En kan da spørre seg om hvor grensen går for hva som er regelmessig. Det er også et problem at en som kritiker til en slik årsaksforklaring ikke nødvendigvis har tilstrekkelig breddekunnskap eller innsikt i caser for å kunne avgjøre hvorvidt noe skjer regelmessig. En annen mulig årsaksforklaring er hvorfor det var vanskelig for potensielle separatister i overklassen, for eksempel Hermn Wedel Jarlsberg, å sette i gang en separatistbevegelse. Her sier Rian at ettersom overklassen storsett var innvandrere eller inngifte med en dansk bakgrunn, var lojaliteten til Danmark stor. Argumentet hans går videre fra dette, men dette leddet vil da være A: embetsmenn med familiære bånd til unionens maktsenter(Danmark) vil da føre til B: lojale embetsmenn ovenfor unionens styresmakter(Rian 2014, s.16). En slik fremstilling kan virke å stemme og vil kreve en nærmere undersøkelse, men jeg vil ikke undersøke gyldigheten noe nærmere av grunner jeg tidligere har nevnt.
3.3: Intensjonale forklaringer
Denne typen forklaringer kan virke enkel å finne, men som sagt ovenfor er det en fare for av vi tillegger historiske aktører intensjoner som vedkommende ikke hadde. Rian tegner danskekongen i noen heller dystre farger. Han gir kongen rollen som en maktsyk fyrste som bruker alle knep for å holde et fast grep om makten. Forklaringen er litt vanskelig å følge ettersom den går over en større periode. I tillegg virker Rian å være mest opptatt av Fredrik den 6. sine handlinger. Når det gjelder intensjonen til kongen er det nok preferansene til danskekongen som løftes mest frem. Kongen skulle være eneveldig og ha kontroll og selv om dette ikke kommer eksplisitt til uttrykk, så virker det likevel å ligge mellom linjene. Dette kommer særlig frem av all den innsatsen kongen legger i å forhindre/fornekte kritikk av kongen(Rian 2014, s. 18-21). Dersom intensjonen var å ha ”all makt”, så kan handlingen virke forståelige. Men intensjonen kan også være at han ønsket å holde statene sammen av andre grunner enn å leke Gud. Rian virker ikke å forklare hendelsene ut fra intensjonen, men heller intensjonen ut ifra hendelsene.
Et lignende eksempel finner vi i setningen; ”Slik formidlet kongen en offisiell saksfremstilling som gav flatterende bilde av fromhet, humanitet og rasjonalitet”(Rian 2014, s.24). Dette sitatet skal forklare hvorfor kongen fikk nye lover forkynt i kirkene, samt rasjonaliteten bak vedtaket. Igjen gir dette intuitivt mening, og denne forklaringen fremtrer nok som mer tydelig intensjonell. Men igjen blir kongen bastant fremstilt som en person med et umettelig behov for anerkjennende ord, uten å problematisere dette noe videre.
3.4: Funksjonelle forklaringer:
Dette er nok den forklaringstypen vi ser mest av i Rians tekst. Når vi ser i teksten så er fremtrer det tydelig hvordan selve statssystemet var avhengig av en sterk sensur for å overleve(Rian 2014, s. 24-28). Et annet eksempel er hvordan selvsensuren var nødvendig ettersom de fleste forfattere var embetsmenn og dermed direkte avhengig av kongens gunst(Rian 2014, s. 27-28). Selvsensuren forekom som en logisk konsekvens av den strenge sensuren som kongen hadde innført og ikke minst opprettholdt gjennom ulike organer. Dermed ble det viktig for skribentene å utøve selvsensur, både for å slippe å bruke mer tid på sine utgivelser og for å slippe å komme i klammeri med styresmaktene. En annen årsaksforklaring som vi finner i Rian er hvordan lojaliteten til kongen vedvarte selv om det fantes en rekke grunner til misnøye. Dette forklarer han med at ”Ville de den gang oppnå noe, måtte de rose kongen…”(Rian 2014 s.19). Dette hadde da også sammenheng med at kongen var reelt eneveldig(s. 14).
4.0 Avslutning
Ser vi så Rians tekst i ett ser vi han tar i bruk en rekke forklaringstyper og at det slett ikke alltid er like lett å skille hva som er hva. Noen forklaringer kan også inneholde en rekke typer. Undersøker vi teksten nærmere ser vi også at alt peker mot én forklaring, nemlig at det ville være tilnærmet umulig for Norge å løsrive seg fra et så sentralisert statssystem alene. Samtidig bekrefter Rian at det finner flere årsaker til at ”… eneveldet i Norge måtte fjernes i Kiel”. Nå skal vi ikke ta Rian helt bokstavelig å si at det måtte skje i Kiel, men at danskekongen måtte si fra seg makten var nok avgjørende for Norges løsrivelse. Men selv om alle forklaringer og tankerekker kan virke innlysende og selvsagte, så er det viktig å ikke glemme at dette bare er nok et lysglimt over en kompleks historie som ikke enda er fullstendig opplyst. Det at en kan følge en rekke argumenter og forklaringer gjør ikke en forklaring til den eneste sannheten, men den er heller med på å legge puslespillet. Målet til historikeren er i så måte å finne en brikke som passer.
Litteraturliste:
Andresen, A., Rosland S., Ryymin T. & Skålevåg, S.A.(2012): Å gripe fortida – Innføring i historisk forståing og metode. Oslo, Det Norske Samlaget.
Dyrvik, S.(2005): Året 1814. Oslo. Det Norske Samlaget.
Dyrvik, S.(2011): Norsk Historie 1536-1814. Oslo. Det Norske Samlaget
Rian, Ø.(2014) Historisk tidsskrift, bind 93 Oslo. Universitetsforlaget.
Kristoffer Eknes 