1.0 Innledning:
I det moderne samfunnet skaper «demokrati» positive assosiasjoner hos stadig flere. Hva ved det demokratisk regime skiller seg fra andre typer regimer? I denne oppgaven skal jeg vise hvilke karakteristikker ved et demokratisk regime som kan forklare hvorfor de kan leve lenger og ha et høyere prestasjonsnivå enn et ikke-demokratisk regime. Ut fra en slik problemstilling er det implisitt at demokratiske regimer faktisk lever lenger enn ikke-demokratiske regimer, noe jeg vil diskutere nærmere senere.
For å finne svar på problemstillingen skal jeg diskutere hva et demokratisk regime er. Deretter skal jeg se nærmere på hva et høyere prestasjonsnivå vil si, før jeg skal se på regimenes levetid. Jeg skal forsøke å finne karakteristikker ved det demokratiske regime som kan forklare hvorfor det evt. har et høyere prestasjonsnivå og lenger levetid enn ikke-demokratiske regimer. Jeg skal by leseren på en rekke eksempler fra den virkelige verden både gjennom eksisterende teorier og teser, men også igjennom spesifikke eksempler. Til sist vil jeg komme med en konklusjon. Men aller først skal jeg, presentere begrepet «demokrati».
2.0 Demokrati og Demokratiske regimer.
I likhet med det mest i verden finnes en stor variasjon i hvordan en forstår begrepet «demokrati». Møller og Skaaning går igjennom noen definisjoner i sin bok «Democracy and Democratization – in comparative perspective» (2013). Gjennom å presentere ulike definisjoner av« demokrati» peker de på noe vesentlig. Et viktig poeng er om en inntar en normativ eller deskriptiv tilnærming når en skal definere «demokratiet». Ønsker vi å si noe om hva et demokrati skal være eller skal vi si noe om det vi betegner som demokrati, og hva det er i praksis? Robert A. Dahl har reflektert over dette da han lanserte det berømte begrepet «Polyarki» (Dahl, 1971, s.1-16; Møller og Skaaning 2013, s. 31-33; Norris 2012, s.51). Dahl setter ulike karakteristikker både ved det «ideelle» og det «reelle» demokrati (polyarki). Han presenterer syv kriterier et regime må oppfylle for å være et «Polyarki». Jeg velger her å ikke gå nærmere innpå punktene, men jeg vil løfte frem et viktig poeng. «Polyarkiets kriterier» fungerer som en ”Second Standard”(Møller & Skaaning 2013, s.33). En styrke ved å bevare både den «reelle» og den «ideelle» formen for demokrati er at en aldri vil si seg ferdig med demokratiseringsprosessen ettersom en ikke kan oppnå den til fulle. Men siden det er tilnærmet mulig å innfri de syv kriteriene til et polyarki, kan en likevel ha en opplevelse av å være på riktig kurs. Dahls definisjon av polyarkiet er utmerket formulert i «What makes democracies endure?»,
”… all regimes that hold elections in which the opposition has some chance of winning and taking office” (Przeworski et al. 2001, s.167).
Jeg skal ikke gi flere definisjoner på demokrati. Det jeg likevel vil tillegge her er at når vi snakker om «regimer» vil jeg bruke Norris’ definisjon av et regime:
”The regime constitutes the basic framework for governing the nation-state within its territorial boundaries”(Norris 2012, s.43).
3.0 Regimers prestasjonsnivå.
Som nevnt i innledningen ligger det implisitt i problemstillingen at demokratiske regimer har et høyere prestasjonsnivå enn regimer som ikke er demokratiske.
For å kunne diskutere om et demokratisk regime har et høyere prestasjonsnivå (”performance”), må en først si noe om hva en skal prestere i. Deretter skal jeg se på noen av de områdene ”prestasjonsnivå” er aktuelle for, og se om demokratiske regimer presterer bedre enn ikke-demokratiske regimer på disse områdene.
3.1 Prestere i hva?
Når det gjelder prestasjonsnivå, så er det vesentlig å vite hva et regime skal prestere i. For å kunne si noe om dette må en vite hva som er hensikten med et regime og en stat. Her finnes mange svar, men ettersom vi ser etter områder hvor demokratiske regimer kan ha et høyere prestasjonsnivå en ikke-demokratiske regimer er det nærliggende å fokusere på områder som sammenligner regimers presentasjon. Jeg skal ikke å gå i dybden individuelle regimes målsetting, men jeg vil presentere noen områder som en helst vil prestere godt i. Her er jeg ikke langt unna Norris’ bruk av det hun betegner en klassisk Weberiansk term:
”…how far regime authorities can achieve their goals and perform functions essential for collective wellbeing, including maintaining order and security within the nation’s territorial boundaries, improving welfare outcomes for its population, and expanding prosperity”(Norris 2012, s.44).
Jonas Linde gir oss tre dimensjoner i sin forelesning ”Democratic Performance 1 ”, han fordeler da prestasjonsområder for regimer i økonomi, politikk og administrasjon(Linde 2014, Forelesning). Økonomi kan måles gjennom økonomisk vekst i et regime, velferd og økonomisk ulikhet mm. I politikk inngår politiske og sivile(civil rights) rettigheter, rettssikkerhet og ”kvalitet av demokrati” etc. Administrasjon gjenspeiles i blant annet i ”quality of government”(QoG), kontroll med korrupsjon osv. En slik oppdeling kan være et verktøy for å sette system på ulike områder hvor prestasjon er viktig. Denne inndelingen avslører noe som potensielt virker problematisk, nemlig at en skal måle regimets prestasjoner utfra ”kvalitet av demokrati”(”politikk”). Det kan være verdt å stille spørsmålstegn ved at regimer skal måles i grad av demokrati for å se om et demokratisk eller ikke demokratiske regimer skårer høyest på det området, men likevel er det slik at det internasjonalt er etablert at noen demokratiske verdier er essensielle for ”the common good” og at ikke-demokratiske regimer kan skåre forholdsvis godt på det området.
3.1.1. Demokrati i tykt og tynt.
Selv om det kan være deler av innholdet i Lindes oppdeling som kan virke problematisk, så har den likevel med viktige områder hvor en kan måle prestasjonsnivå. Videre er det nødvendig å si noe om demokratier faktisk presterer bedre enn ikke-demokratiske regimer. Møller & Skaaning dedikerer to kapittel til å undersøke enkelte områder hvor en kan forvente at demokratiske regimer presterer bedre enn ikke-demokratiske regimer (Møller & Skaaning. 2013, s.171-191). I kapittel tolv ser de nærmere på forholdet mellom demokratiet og konflikter. De innleder ved å presentere ”democratic peace thesis”, for så å bruke den som utgangspunkt for diskusjon og presentasjon av funnene. Kort oppsummert hevder denne tesen at demokratiske stater ikke utøver krig mot hverandre, ergo vil en verden med bare demokratiske stater være uten krig(s.171-181).
Å finne svakheter med en slik tese er ikke vanskelig. En rimelig innvending er at demokratiske bystater i antikken gjerne var i krig med hverandre. J.C. Meyer presenterer antikkens historie som
”…historien om naboer som misliker hverandre”(Meyer 2002, s.243).
Men her kan det settes en betydelig kritisk innvending. For den tids demokratier er ikke det samme som Dahls definisjon. Andre vil si at i demokratiske regimer har vært høyst innblandet i kriger, som f.eks. 1. & 2. Verdenskrig. Her finnes det også kontraargumenter. Først så kan vi ikke snakke om etablerte demokratier ved inngangen til første verdenskrig ettersom stemmeretten til borgerne var i stor grad begrenset til menn. Selv om etablerte demokratier kjempet i andre verdenskrig så kjempet de mot ikke-demokratiske regimer. Møller & Skaaning hevder at det ikke finnes eksempler hvor moderne liberale demokratier har oppmuntret eller har gått i krig med hverandre (Møller & Skaaning 2013, s. 172-176).
Dette indikerer at en må velge en utvidet definisjon av demokratiet for å styrke tesen. Dersom en velger en snever definisjon av demokratiet, som for eksempel Schumpeters definisjon av demokrati, vil tesen være avkreftet (s.50). Møller & Skanning dedikerer mye tid på å presentere dette poenget. Dersom en velger en utvidet form(”thicker”) av demokratiet vil demokratiske regimer prestere bedre enn ikke-demokratiske regimer i form av å fremme fred, sikre rettsikkerhet, fremme økonomisk vekst osv, men må først overleve sine ”ungdomsdager” (s.181,190-191). Møller og Skaaning avslutter med at de ikke helt kan definere roten til at en utvidet forståelse av demokratiet har en mye større positiv effekt på prestasjoner enn tynnere (s.191). Dermed er det etablert at demokratier kan ha et høyere prestasjonsnivå enn ikke-demokratiske regimer på områder som gagner alle borgere. Men fremdeles har jeg ikke presentert en faktor som kan forklare hvorfor det kan være slik. Det er her Pippa Norris og hennes bok ”Making Democratic Governance work” kommer til sin rett.
3.1.2: Unified Theory
Norris observerer at flere forskere ikke evner å presentere tydelige indikatorer som forklarer hvorfor en utvidet demokratidefinisjon indikerer at demokratiske regimer presterer bedre en ikke-demokrater på en rekke områder. Hun gir leseren innsikt i flere teorier før hun presenterer ”the Unified Theory”. Bakgrunnen for navnet ligger helt enkelt i at hun forener dimensjonene ”democracy” og ”governance” (Norris 2012, s. 34-39). Hun gjør en distinksjon hvor hun ønsker å måle ”good governance” og demokrati. Videre hevdes det at de to faktorene, eller variablene, ikke gir et betydelig utslag på regimer prestasjonsnivå alene. Sammen derimot har faktorene en betydelig effekt på prestasjonsnivået (Norris, 2012, s.7-8, 189). Hun nevner også at noen mulige forklarende variabler blir ekskludert i regresjonsanalysen, f.eks. naturressurser og skillelinjer i samfunnet (s.93). Norris tar oss derfor igjennom caser hvor den kulturelle bakgrunnen og den geografiske bakgrunnen er tilnærmet den samme for begge caser, eksemplifisert i f.eks. Nord- og Sør-Korea(s.12-14, s.93). Når det gjelder datasett måler Norris ”Democracy” gjennom å bruke Polity IV og Freedomhouse. For å måle ”governance” brukes data fra World Bank Institute og International Country Risk Guide. Alle disse har et forholdsvis stort antall enheter(N) og strekker seg over flere år, men antallet varierer mellom de ulike datasettene (s. 43-57). Jeg skal ikke presentere selve modellen noe videre, men bruke litt tid på funnene til Norris.
Funnene i boken er knyttet opp mot regimers effekt på velstand, velferd og fred. Ettersom hun bruker to dimensjoner kategoriseres regimer i 4 ulike typer regimer(Norris 2012, s. 57-69). Byråkratisk demokrati er et demokratisk regime hvor byråkratiet fungerer godt og ikke er avhengig av hvem som sitter med makten(s.58-61). Skandinaviske land, og andre demokratier som har vært etablert over en lengere periode, havner ofte her. Men også land med en kortere demokratisk historie havner i denne kategorien, eksemplifisert gjennom Chile. Regimer som er demokratiske, men ikke skårer særlig høyt på ”governance” har betegnelsen Patron demokratier(s.61-64). Dette er land hvor statsapparatet ikke er ansatt pga. deres kvalifikasjoner, men pga. deres relasjon til maktinnehaverne. Dermed vil en ikke ha et stabilt og autonomt statsapparat. Statsapparatet vil falle dersom maktinnehaverne faller. Dette er eksemplifisert gjennom Ghana, hvor det fremkommer hvordan statsapparatet ikke har nødvendige kompetanse eller evnen til å etablere et stabilt ”governance”. I et ikke-demokratisk regime hvor statsapparatet er basert på et patronforhold brukes betegnelsen Patron Autokratier, eksemplifisert gjennom Somalia(s.64-65). Til slutt har en Byråkratiske autokratier. Det er regimer som er ikke-demokratier, men som skårer høyt på ”governance”. Denne typen regimer er eksemplifisert gjennom casen Singapore(s.65-69). Jeg skal komme nærmere tilbake til Singapore. Norris måler ulike regimers resultat på de tre hovedområdene nevnt ovenfor. Hva velferd angår så hevder Norris at ”governance” og ”democracy” ikke har noen betydelig påvirkningseffekt på et regimes velstand, men;
”… entered together… liberal democracy and bureaucratic governance emerged as significant predictors of economic growth”(Norris 2012, s.189).
Velferden har ikke like gode indikatorer pga. manglende data mm. Likevel hevder Norris at både demokratiet og byråkratiet har indikatorer som peker mot en positiv effekt, men hun er ikke like bastant på dette punktet. Hva fred angår har vi tidligere sett i at Møller og Skaaning hevdet at en utvidet forståelse av begrepet ”demokrati” viser at demokratiet fremmer fred i mye større grad en andre regimer(Møller & Skaaning. 2013, s.171-181). Her fokuserer Norris på indre konflikter og viser til Israel-Palestinakonflikten, Nord-Irland, India-Kashmir osv. I tillegg hevder hun at Patron demokratier er enda mer utsatt for indre stridigheter. Her virker det som om ”governance” er det det viktigste aspektet for å håndtere indre uro. Det eneste ved demokratiet som virker å forebygge indre uro er ”power-sharing institutions”(s.191-192).
Ved å gå igjennom funnene til Møller og Skaaning, og Norris har jeg vist noen faktorer som kan forklare hvorfor demokratier kan ha et høyere prestasjonsnivå. Som vi har sett er det umulig å trekke en linje å si at ikke-demokratier ikke kan presterer like godt som demokratier. Ser vi nærmere på Singapore kan vi se at de har etablert visse demokratiske ideer som f.eks. valg(Norris 2012, s.65-69; Ortmann 2011, s. 153-164). De har ved flere anledninger hatt flere partikandidater og presidentkandidater, likevel har partiet ”Peoples Action Party(PAP)” blitt valgt med et overveldende flertall og styrt skuta. Dette eksempelet viser at ikke-demokratiske regimer kan også prestere godt, ettersom Singapores GDP per-capita var 25 000 dollar i 2005(Norris 2012, s.65). De har en lav grad av korrupsjon og en effektiv ”governance” som overgår mange demokratiske regimer(Norris 2012, s.58-59, 65.69; Ortmann 2011, s.162). Jeg skal videre se hva som kan forklare hvorfor demokratiske regimer kan ha en lenger levetid enn ikke-demokratiske regimer.
4.0 Regimers levetid.
Å skille levetid og prestasjonsnivå er et god verktøy for struktur, men likevel en vanskelig distinksjon ettersom de naturligvis påvirker hverandre. Dersom et regime har en høy prestasjon og gir befolkningen det de trenger er det mindre grunn regimeendring. Derfor vil prestasjonsnivå være sentralt når en skal se på demokratiske og ikke-demokratiske regimers levetid. For å se nærmere på dette kan vi vende tilbake til Przeworski et al.
4.1.1 Leng(r)e leve(r) demokratiet?
Przeworski et al presenterer hva som kan være med å påvirke et demokratis levetid. Gjennom en rekke dataanalyser presenteres resultater som indikerer hva som fører til at et demokratisk regime kan forvente å leve lenger(Przworski et al 2001, s. 167-178). Det er viktig å spesifisere at det ikke er en sammenligning mellom demokratiske regimer og ikke-demokratiske regimer, men en sammenligning mellom demokratiske regimer. Likevel skal jeg bemerke et viktig funn, nemlig at ingen demokratiske regimer med en per-capita inntekt på over 6,055 har opphørt(s.169). Dermed kan vi logisk fastslå at et demokratisk regime med tilsvarende per-capita inntekt vil være vanskelig å utleve. Dette indikerer også at demokratier med en lavere per-capita inntekt vil tæres av tidens tann. Przeworski et al fastslår at demokratier med en laver inntekt per-capita kan likevel overleve dersom de evner å genere økonomisk vekst med ”moderate rate of inflation”(s.170). Videre bekreftes Diamond og Linz’s argument om at demokratiets hyppigste trussel er økonomiske kriser(s.170). Diamond hevder også å ha belegg for at demokratiet er konstruert for å takle slike kriser ved at en i demokratisk regimer kan straffe maktinnehavende ved valg uten at det endrer regimet. I likhet med Norris stresser han betydningen av et velfungerende byråkrati(Diamond 2011, s.27-29). Økonomisk vekst er viktig, men det er ingen grunn til å tro at dette ikke også gjelder for ikke-demokratiske regimer. Dessverre sammenligner ikke Przeworski og kollegaene mot ikke-demokratiske regimer. Derfor må vi se videre på en sammenligning mellom regimers levetid, noe Hadenius og Teorells presenterer.
Hadenius og Teorells artikkel viser at demokratiske regimer ikke lever lengst, derimot at monarkier og ettpartistater kan forvente lengre levetid en et demokratisk regime(Hadenius og Teorell 2007, s.150). Her må en være obs på studiets datering. Etter å ha kontrollert det problemet hevder de likevel at mønsteret er det samme og hevder at
”The most durable regimes are either highly authoritarian or strongly democratic”(Hadenius og Teorell 2007, s.150).
Dette kan virke forvirrende, men er faktisk forklarende for problemstillingen. Dersom en da vil finne forklarende faktorer for hvorfor et demokratisk regime kan ”outlive” et ikke-demokratisk regime kan en se nærmere på hvilket type demokratisk regime en omtaler og hvilke type ikke-demokratisk en omtaler. For å si det på en annen måte, noen demokratiske regimer lever lenger enn noen ikke-demokratiske regimer og visa versa. Dermed kan vi ikke på noen måte konkludere med at demokratier lever lenger enn ikke-demokratiske regimer. Göbel sier det slik,
”…many of the challenges democratic and authoritarian rulers face are actually quite similar”(Göbel 2011, s.177).
Kanskje vi må anta at det ikke er forskjell på forklarende faktorer til hvorfor et regime lever lenger enn andre?
Hva kan vi si om faktorer som gjør at demokratiske regimer kan ha et høyere prestasjonsnivå og lenger levetid enn ikke-demokratiske regimer. La oss vende tilbake til Norris. Ser vi på hennes regimetypologi kan vi se at det måles grad av liberalt demokrati(Norris 2012). En slik gradering av ”liberal demokratiet” gir at også ikke-demokratiske regimer har noen demokratiske trekk, selv om det ikke er tilstrekkelig til å karakteriseres som et demokrati. Det kan gjøre matkinnhavere mottagelig for feedback. Dersom ”governance” er effektivt og godt, kan et ikke-demokratisk regime korrigere tilstrekkelig til å sikre lojaliteten til borgerne. I tillegg vil internasjonal observasjon og krav gjerne presse ikke-demokratisk regimer til å oppfylle noen krav. Jeg har tidligere nevnt at Indonesia gjennomfører valg hvor ulike parti kan stille, samt ulike presidentkandidater noe vi også kan finne i Malaysia og andre stater(Norris 2012, s.65-69; Ortmann 2011, s. 153-164; Slater 2012, s.19). Så hva kan vi da konkludere med?
5.0: Konklusjon
Som jeg har vist gjennom teksten er det ikke mulig å påstå at et demokratisk regime lever lenger enn et ikke-demokratisk regime. Derimot ser vi at det er noen indikatorer som peker mot at en ”tykk” definisjon av demokratiske regimer presterer bedre enn ikke-demokratiske regimer(Møller & Skaaning s.181, 190-191). Likevel er det selvsagt avvik fra den generelle tendensen. Jeg har særlig rettet fokuset til Singapore som tidvis har gitt ulike kandidater muligheten til å stille til parti- og presidentvalg. I tillegg presterer landet godt økonomisk, langt bedre enn en rekke demokratier. Norris forklarer dette med ”good governance”. Likevel kan det være nevnt at selv om det er et ikke-demokratisk regime, så har den også en ”score” på nesten 50, som er kravet for betegnelsen ”demokrati”, 2008(s.58,66). Vi har sett at ingen demokratiske regimer med en per-capita inntekt på over 6,055 har noen sinne opphørt, men det er likevel ikke en indikator på noe annet enn at økonomisk velstand styrker demokratiske regimer tilstrekkelig til å bestå. Videre viste jeg at monarkier i ikke-demokratiske regimer lever lengst og at demokratiske regimer og ikke-demokratiske regimer møter mange av de samme utfordringene angående det å levere goder og ikke minst det å overleve. Dermed kan en si at faktorer som forklarer at demokratiske regimer evt. kan prestere bedre og ha lengre levetid enn ikke-demokratiske regimer kan like godt forklare det motsatte. Til sist må jeg si meg enig i at samspillet mellom ”governance” og ”democracy” er essensielt for et lands suksess, men at dimensjonen ikke må være symmetriske.
Litteraturliste:
Dahl, Robert. 1971. Polyarchy: Participation and Opposition. New Haven: Yale University Press. Chapter 1: “Democratization and Public Opposition,” 1-16.
Diamond, Larry. 2011. “Why Democracies Survive.” Journal of Democracy 22 (1): 17-30.
Göbel, Christian. 2011. “Authoritarian Consolidation.” European Political Science 10: 176-190.
Hadenius, Axel, and Jan Teorell. 2007. “Pathways from Authoritarianism.” Journal of Democracy 18 (1): 143-56.
Møller, and Svend-Erik Skaaning. 2013. Democracy and Democratization in Comparative Perspective: Conceptions, Conjunctures, Causes, and Consequences. New York: Routledge.
Norris, Pippa. 2012. Making Democratic Governance Work. Cambridge University Press.
Ortmann, Stephan. 2011. “Singapore: Authoritarian but Newly Competitive.” Journal of Democracy 22(4): 153-164.
Przeworski, Adam, Michael Alvarez, José Antonio Cheibub, and Fernando Limongi. 2001. “What Makes Democracies Endure?” In The Global Divergence of Democracies, ed. Larry Diamond and Marc F. Plattner. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 167-184.
Slater, Dan. 2012. “Strong State Democratization in Malaysia and Singapore.” Journal of Democracy 23 (2): 19-33.
Kristoffer Eknes 