Emigrasjon som destabiliserende faktor i Øst-Tyskland.

Innholdsliste:

  1. Innledning
    • Definisjoner
  1. Exit, Voice & Loyalty
    • Exit
    • Voice
  1. Øst-Tyskland før 1989
    • Øst-Tyskland før 1961
    • Økonomi og Konkurranse
    • Exit: «Republikflucht»
    • 1980-tallet; fremveksten av «Voice».
      • Kirken gir rom for «Voice».
    • DDR og den internasjonale arena.
  1. Fall og Gjenforening 1989-1990
    • DDR 1989, «Exit».
    • «Voice», 1989.
    • «Regimet mister grepet».
  1. Oppsummering & Konklusjon

(Beklager manglende figurer, men tilsvarende tabeller finnes i Hirschmann 1993)

1.0: Innledning

9.November 1989 er dagen hvor Reagens bønn ”Mr. Gorbachev, tear down this wall!” ble hørt(reaganfoundation.org, 2010). Men selv om Reagan allerede i 1987 sendte denne beskjeden til Sovjetunionens leder i øst, var det lite som i samtiden gjorde det mulig å forutse hendelsene som kulminerer i Berlinmurens fall.

Selv om en i samtiden ikke kunne spå murens fall, så har flere forsøkt, i ettertid, å nøste opp i hva som var årsakene til at muren falt. Årsakssammenhengene er sammensatt, men at utvandringen fra Øst-Tyskland(DDR) hadde en betydelig rolle virker påfallende. I følge Patrick Major ble DDRs befolkning betydelig redusert og antall innbyggere gikk fra 19,1 millioner i 1948 til 17,1 millioner i 1961, dette til tross for et fødselsoverskudd i samme periode(Major 2010, s. 56). Denne «Republikflucht» førte til et av Øst-Tysklands mest drastiske beslutninger, å reise en mur mellom øst og vest. Likevel fortsatte enkeltmennesker å flykte fra den østtyske staten, selv om flukten i ytterste konsekvens kunne føre til døden. I perioden fra murens tilblivelse og frem til den falt var likevel flukten fra DDR tilnærmet umulig. 2.mai 1989 begynner Ungarn å demontere grensesperringen til Østerrike, og i august samme år strømmer østtyske borgere til de vesttyske ambassadene i Praha og Warszawa for å søke asyl. 11. september rømmer ca. 55.000 Østtyskere til Vest-Tyskland(FRG) gjennom Ungarn. 1. oktober blir 6000 flyktninger sendt med spesialtog fra Praha, via DDR, til Vest-Tyskland. Presset øker og stadig flere søker å bli overført fra øst til vest. 9. November 1989 faller Berlinmuren og DDRs siste emigreringsregulerende verktøy er destruert(Darnton, 1993, s.20-27). I løpet av 1989 flytter ca. 340 000 østtyskere over grensen til Vest-Tyskland og emigreringen fortsetter i de påfølgende månedene(Joppke 1995, s. 138). Cirka ett år senere er DDR historie og 2. Desember 1990 har CDU[1] samlet 44% av stemmene i det første valget i et gjenforenet Tyskland(Darnton, 1993, s.20-27, Pfaff 2006, s. 253).

Hvordan kan en forstå denne lengselen etter å nå Vest-Tyskland? Svaret kan nok være svært sammensatt, men i denne oppgaven ønsker jeg å fokusere på utvandringens destabiliserende rolle i DDR, og hvordan den bidrog til Tysklands gjenforening. Øst-Tyskland hadde alltid et utvandringspress å forholde seg til. Men like sikkert som at emigreringen førte til at den berømte murens tilblivelse, så førte også emigreringen til murens undergang. En viktig faktor er at Vest-Tyskland ikke anerkjente DDR som stat, og så alle tyskere som tyske. Derfor hadde alle innbyggere i Øst-Tyskland samme rettigheter som vesttyskere i Vest-Tyskland(Fulbrook 1995, s. 25-26). Det er også nyttig å se hendelsen i 1989 i lys av Gorbachevs politikk ovenfor Vesten(Fulbrook 1995, s.40). Alt dette bidro til muligheten til utviklingen i DDR.

Problemstillingen vil ha et todelt fokus. Først vil jeg undersøke hvordan utvandringen og ønsket om å forlate Øst-Tyskland utgjorde en trussel for staten. Her vil jeg bruke Albert O. Hirschmans «Exit, Voice & Loyalty» som utgangspunkt for diskusjonen. Jeg vil også se hvordan «exit» bidrog til gjenforeningen. Det er viktig å understreke at todelingen er et oversiktsverktøy, i praksis er de et kontinuum.

1.1: Definisjoner

I oppgaven vil jeg bruke begrepet «Øst-Tyskland» som en politisk enhet. Dermed vil «Øst-Tyskland» og «DDR» brukes om hverandre. Et annet begrep som også bør diskuteres er «emigrasjon». Dersom alle tyskere er tyske, er det da riktig å bruke begrepet «emigrasjon» eller er det heller snakk om «utreise»? Fra et vesttysk perspektiv, hvor østtyskere var tyske, er svaret «utreise». Men fra DDR sitt ståsted er svaret «emigrasjon». Det finnes gode argumenter som legitimerer bruken av både «utreise» og «emigrasjon», derfor vil jeg bruke dem om hverandre. Senere i teksten vil det få betegnelsen «exit».

For å kunne forstå hvordan emigrasjonen, eller utreisen, fra DDR utgjorde en trussel for statens eksistens vil det være nyttig å se nærmere på samspillet mellom utvandring og stat. Hvordan kan emigrasjon destabilisere en stat? For å kunne svare på dette senere i oppgaven vil jeg kort presentere Albert O. Hirschmans modell fra 1970.

2.0 Exit, Voice & Loyalty

 Hirschman lanserte i 1970 en modell som søkte å forklare responser til nedgang i firmaer e.l. De to hovedresponsene ble tildelt begrepsnavnene «exit» og «voice». «Exit» er hvor et medlem, av f.eks. en stat, forlater enheten. «Voice» er hvor en forblir i enheten, men formidler misnøyen til lederne(Hirschman 1970, s. 4). Jeg skal se nærmere på «exit» og «voice». Jeg vil ikke dedikere et eget avsnitt til «loyalty» ettersom det ikke er veldig relevant for problemstillingen.

2.1. «Exit»

I likhet med firmaer leverer stater produkter. Disse produktene kommer til gjennom politiske vedtak som er fattet av styresmaktene. Når konsumenten er misfornøyd eller opplever en nedgang i kvaliteten på produktet kan medlemmer velge «exit». For at Exit skal være mulig, må det eksistere noe som kan erstatte den enheten en har forlatt. En slik konkurranse skjerper enhetene, ettersom de må kjempe om konsumenter. Dersom en inngår i et slikt system vil det være en styrke for enheten å både ha medlemmer som potensielt kan velge «exit», og å ha medlemmer som mangler evnen eller motivasjonen for «exit». Dermed kan ledelsen oppfatte misnøyen og samtidig ha tid til å korrigere og forbedre produktets kvalitet(Hirschman 1970, s.24). For å forstå «exit» bedre skal jeg se nærmere på forholdet mellom til «voice» senere, men først vil jeg presentere «voice».

2.2. «Voice»

Det er ikke alltid enkelt å forlate en enhet. Noen har tilknytning til enheten gjennom eiendom, nostalgi, patriotisme osv. Uavhengig av hva som knytter en til enheten, så kan det bidra til valget av «voice» fremfor «exit». Hirschman definerer «voice» slik:

«… any attempt at all to change, rather than to escape from, an objectionable state of affairs, whether through individual or collective petition to the management directly in charge…”(Hirschman 1970, s.30).

Liksom i tilfeller med «exit», er «voice» en reaksjon på misnøye eller nedgang i kvalitet. I tillegg har «voice» det problemet at en kan få for mye artikulert misnøye. I ytterste konsekvens kan det bli så omfattende at protestene hindrer styresmaktene, fremfor å fremme tiltak mot misnøyen. Et annet viktig poeng er at «voice» er eneste mulighet for utilfredse medlemmer å reagere når enheten er stengt for «exit»(Hirschman 1970, s. 31, 33). «Voice» vil generelt sett ”koste” mer for individet enn «exit»(Hirschman 1970, s.40).

For å kunne identifisere disse begrepene må de knyttes til empiri. Derfor skal jeg videre se nærmere på historien til Øst-Tyskland, og hendelsene som leder opp mot Berlinmurens fall.

3.0 Øst-Tyskland før 1989.

 For å kunne forstå hvordan noe blir til kan det være tjenlig å bruke fortelling som forklaring (Andresen et al 2014, s. 133-136). Derfor skal jeg helt kort skissere noen historiske hendelser og elementer som leder frem mot Øst-Tysklands fall. For å strukturere oppgaven vil jeg dele historien opp i epoker. Disse epokene er et struktureringsverktøy hvor intensjonen er å fremstille historien på en oversiktlig måte. I tråd med problemstillingen vil jeg fokusere på hvordan «exit» var en utfordring for statens overlevelse. Da DDR fikk oversikt og kontroll over muligheten for «exit», gjennom å etablere en fysisk grensesperring, sank antallet utflyttere dramatisk for så å stabilisere seg(Hirschman 1993, s.179). Ettersom en ikke ser noen særlig forandring i antall «exit» før på 1980-tallet, vil jeg ikke dedikere noe plass til perioden mellom 1961 og 1980 i denne oppgaven, men hoppe fra 1961 til 1980-tallet. Dels pga. problemstillingens avgrensning, men også med hensyn til oppgavens størrelse. Derfor velger jeg å fokusere på tidsperiodene hvor «exit» virker å ha en fremtredende rolle. Her er det også viktig å bemerke at «exit» bare var én av flere faktorer som utgjorde en betydelig trussel for den østtyske stats eksistens. Dette er også noe DDR virker å ha sett, jeg vil derfor se nærmere på hvordan «exit» i tiden før august 1961 var en betydelig utfordring for regimet.

3.1. Øst-Tyskland før 1961:

Øst-Tyskland er ikke utelukkende historien om en fallen stat. Tvert imot ble staten sett som meget vellykket på en rekke områder, særlig i sammenligning med andre østblokk-land (Mary Fulbrook 1995 s.3-4). Likevel møtte DDR en rekke utfordringer og kriser. Den første utfordringen var å gjenopprette gode levevilkår for sine innbyggere, som et resultat av skadene fra andre verdenskrig. Industrien var sterkt redusert og manglet arbeidskraft, råmateriale osv. (Major 2010, s.25). I tillegg var legitimiteten til den østtyske stat svært sårbar. Fulbrook formulerer det slik; ”The German Democratic Republic was a creation of the Cold War. In origin an artificial state, with a communist regime imposed in the Soviet zone of occupied Germany it lacked indigenous legitimacy – wheter national or political – from the outset”(Fulbrook, 1995, s.3-4). Den nye staten DDR hadde altså en rekke utfordringer foran seg.

En viktig faktor er at Øst- og Vest-Tyskland i økende grad ble stående i et kompetitivt forhold. Denne konkurransen var ikke bare mellom de to tyske statene, men også mellom de to internasjonale stormaktene USA og Sovjetunionen, som var uttrykk for to ulike ideologier. Dette betydde også at statene hadde hver sin stormakt i ryggen. Dette blir særlig tydelig under demonstrasjonene i juni 1953 i DDR. Det hele startet med arbeiderenes misnøye over dårlige arbeidsvilkår og demonstrerte for å bl.a. bedre forholdene. Det hele endte i at sovjetiske tanks gikk inn i Øst-Tyskland for å etablere ro og orden(Pfaff 2006, s. 64). Minnet om hendelsen blir også en del av demonstrasjonene i 1989. Jeg kommer ikke til å gå nærmere innpå den kalde krigen i denne oppgaven, men det er likevel viktig å se de to tyske statene som en del av den.

3.2. Økonomi og konkurranse

Styresmaktene i DDR var svært ambisiøse i sine målsettinger. I 1958, ni år etter opprettelsen av DDR, utarbeidet det regjerende partiet SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands) hovedoppgaven til den østtyske stat. De skulle ta igjen og overgå den vesttyske produksjonen per capita konsumergods før 1961(Major 2010, s. 43). Dette var, som så mye annet, en miniatyrversjon av Sovjetunionens mål om å overgå USA. SED-lederen Walter Ulbricht[2] erkjente at DDR lå langt bak Vest-Tyskland(FRG) industrielt og ikke minst i levestandard. I tillegg var han klar over at DDR ikke var selvforsynt. Derfor baserte planen seg i stor grad på å motta finansiell støtte fra Sovjet og samtidig utarbeide avtaler som sikret DDR billig tilgang til råmateriale(Major 2010, s.43; Pfaff 2006, s.34). Planen førte til en økt positivitet blant østtyskerne, og samtidig medførte den en betydelig økning i produksjonen. I 1958 var det en økning på 10,9% og i 1959 økte produksjonen med 13,1%. Dette bidrog selvsagt til en økt optimisme blant østtyskerne, men drømmen om å ta igjen Vest-Tyskland forble en drøm. I 1960 økte DDRs økonomi med 8,2%, men selv om det var et steg i riktig retning så steg den allerede sterkere økonomien i Vest-Tyskland med 11,6% samme år.

Dersom vi da ser til Hirschmans «Exit» ser vi at det var tiltenkt som et økonomisk aspekt. Ikke bare fordi den kan påvirker en økonomi ved å trekke seg som konsument, men også fordi konsumenten vil gå over til en konkurrent som presterer bedre. Derfor vil en kunne forvente en betydelig andel «exit» så lenge konkurrenten til DDR presterer bedre. Samtidig kan en forvente en nedgang i «exit» dersom DDR ville øke produksjonen og overgå FRG i kvalitet. Dette er noe av de jeg skal se nærmere på i neste avsnitt.

3.3.: Exit: «Republikflucht»

Som sagt innledningsvis var det flere millioner som emigrerte fra Øst-Tyskland. Hvorfor disse emigrerte har blitt forklart ulikt. Patrick Major viser til at FRG og DDR vektla to ulike aspekter. DDR snakket gjerne om ”pull-faktorer”, altså hva som er tiltrekkende hos den andre staten. FRG derimot vektla ”push-faktorer”, som da er elementer i hjemlandet som ikke virker tilfredsstillende og dermed gjør at en innbygger ser etter andre alternativer(Major 2010, s.56-57). I ettertid ser en at det fantes både ”push” og ”pull”- faktorer. Dersom vi ser nærmere på mulige ”pull-faktorer”, var det en rekke aspekter ved den vesttyske stat som var tiltrekkende. En viktig faktor som gjorde emigrering attraktivt var alle tyskeres automatiske rett til statsborgerskap i Vest-Tyskland(Pfaff 2006, s.64). Østtyskere ble sett på som tyske og fikk derfor automatisk tildelt statsborgerskap da de kom til Vest-Tyskland.

Patrick Major løfter frem tre sentrale faktorer til emigreringen(Major 2010, s. 56-79). Først nevner han situasjonelle faktorer. Da ”Jernteppet” falt, var det en rekke familier som var spredt i ulike områder av Tyskland, og det var nærmest tilfeldig på hvilken side en befant seg da de nye grensene ble etablert. Dermed var familiegjenforening en av årsakene til at mennesker søkte ut av DDR. I tillegg kunne det være at en ville sikre sine barns fremtid(Major 2010, s.61) Den andre kategorien er politiske faktorer. 85% av flyktninger i kategorien intelligentsia oppgav at de flyktet av politiske årsaker(Major 201, s. 69). For eksempel, i 1985 hadde SED innført en kampanje for å implementere studier av Marxist-Leninisme i vitenskapelige studieløp mm. Akademikere så seg selv som bundet til sine egne universelle regler, og dermed ble mange av dem nærmest tvunget til å emigrere.

Til sist kommer økonomiske faktorer. Vest-Tyskland hadde allerede på midten av 50-tallet fått bukt med arbeidsledigheten og trengte nå kvalifiserte og dyktige arbeidstakere. Det ble også gjennomført rekrutering av østtyske ansatte gjennom bedrifter og universiteter i Vest-Tyskland. Dette førte til at mange forlot DDR. Den kontinuerlige uttømmingen av arbeidskraft og intelligentsia gav store utfordringer for Ulbrichts økonomiske hovedoppgave(Major 2010, s.79). Ville «exit» hindre DDR i å oppnå en økende produksjon og økonomi? Øst-Tyskland konkurrerte ikke bare om økonomien, men også om ansatte med nødvendige kvalifikasjoner. Vest-Tyskland trengte både arbeidskraft og intelligentsia for å styrke økonomien. Selv om Major ser disse tre faktorene i hele perioden, så er det klart at vertfall det politiske aspektet øker betraktelig på slutten av 80-tallet, særlig i 1989. Før 1961 var «exit» hovedutfordringen for å lykkes, uavhengig av hvilke bakenforliggende årsaker som skapte den. Hvordan skulle så DDR få bukt med dette problemet? Løsningen ble svært drastisk, men hvorvidt det faktisk løste noe som helst er diskutabelt.

Som en ser av Fig.1. så lyktes styresmaktene i DDR med å redusere antall «exit» til FRG. Men de fikk aldri kontroll med de bakenforliggende årsakene. I stedet satte de lokk på gryta og håpte at det skulle kjøle ned lysten til å emigrere. Jeg skal senere ta opp hvordan det til slutt kokte over i 1989. Hirschman hevder at «voice» er mer kostbart enn «exit» (Hirschman 1970, s. 40). Når så muren ble etablert og kontrollen med grensene ble betydelig skjerpet økte kostnaden for å forsøke «exit». I praksis betød det at utreise var så godt som umulig.

Berlinmuren var ikke bare en høy betongmur, den inkluderte også en «death zone», minefelt, alarmsystemer, vakttårn og spesialenheter som var klare til å skyte hver eneste som ikke adlød ordre. Totalt gikk nesten ett tusen liv tapt pga. av miner eller skudd ved grensen(Pfaff 2006, s. 65-66). Kostnaden ved «exit» var også stor dersom du gjennom konvensjonelle måter søkte ut av landet. Det var mulig å sende søknad om «exit» til styresmakten. Ved innlevering av søknad ble en utstøtt av partiet[3], mistet arbeidsplassen, og staten nektet deg en karriere eller muligheten til å sitte ved statlige kontorer. I 1967 ble denne politikken formalisert ved den reviderte loven om statsborgerskap. Den skisserte retningslinjer for utfylling av søknad for «exit». Statsborgere som var skyldige eller tilbøyelige til disslojalitet ovenfor DDR kunne bli sendt ut av landet. Loven åpnet også opp for noen statsborgere å søke om utreisevisum. Dette gjaldt hovedsakelig de som var nådd pensjonsalderen. Men for dem som var arbeidsfør, utdannet, og lignende, var det nærmest umulig å motta utreisevisum(Pfaff 2006, s. 66). Med en begrenset mulighet for «exit» er det rimelig å anta at «voice» vil tilta i styrke(Hirschman 1970, s. 33; Hirschman 1993, s.184; Pfaff 2006, s. 22). Jeg vil derfor se nærmere på «voice». Forholdet mellom «voice» og «exit» er også interessant, og det er derfor jeg i tråd med problemstillingen velger å dedikere noe tid til «voice». Jeg skal også gjøre et hopp i tid til 1980-tallet.

3.4. 1980-tallet; fremveksten av «Voice».

After 1961 the GDR regime achieved a repressive equilibrium that blocked both exit and voice”(Steven Pfaff 2006, s. 78).

Basert på Fig.1. kan vi se at påstanden til Pfaff ikke er helt korrekt. DDR greide ikke å fullstendig blokkere «exit». Det fantes fremdeles noen som flyktet fra landet på både konvensjonelle og ukonvensjonelle måter. Men antall «exit» var blitt svært lavt. I 1961 var det over 200 000 «exit», og allerede året etter var det redusert til litt over 21 000. Utover 60- og 70-tallet ser vi en fortsatt nedgang, og fra 1970 til 1983 gikk «exit» fra 17 519 til 11 343. Disse tallene vitner om en vellykket politikk. Spørsmålet blir da som følger om dette også gjelder «voice»?

I 1953 inntraff en betydelig demonstrasjon, som en reaksjon på endringer i arbeidsforhold. Disse endringene fikk stor betydning for dagliglivet til østtyskerne og så også ut til å være i konflikt med det daværende målet om et gjenforent Tyskland (Fulbrook 1995, s.179; Jarausch & Gransow 1994, s. 8). Demonstrasjonene spredte seg rundt i DDR i 1953, og resulterte i at Sovjetunionen gikk inn med militærhjelp for å løse opp folkemengdene (Fulbrook 1995, s.184). Denne demonstrasjonen var viktig av flere grunner. Her vil jeg understreke betydningen av at Sovjetunionen grep inn. Den førte med seg to viktige elementer. Først førte den til at mannen i gata fikk en større misnøye med Sovjetunionen, men viktigst av alt viste dette at Sovjetunionen var klar til å støtte og sikre stabilitet i DDR. Noe som ble sentralt for demonstrasjonene i 1989.

Pfaff sier også at ved å blokkere offentlig «voice» ledet en samtalen inn i skyggen(Pfaff 2006, s.78). Dette bekreftes bla. av Frank Eigenfeld; ”Of course, these things were part of our discussions at home or at work” (Philipsen 1993, s.38). Selv om Hirschman hevder at det er rimelig å anta at østtyskerne omfavnet den nye statsideologien pga. den foregående verdenskrigen, så virker det som om andre tanker levde videre innenfor muren(Hirschman 1993, s. 182). Med andre ord ble ikke misnøyen mindre av innføringen av strengere kontroll, og «voice» fikk småkoke i de tusen hjem. DDR var også klar over at det murret i veggene. Det var nok en av grunnen til at det ble investert så mye i Ministeriet for Statssikerhet – Ministerium für Staatssicherheit(Stasi). De satset blant annet på informanter. Antall ansatte var et sted mellom 100 000 til nærmere 500 000(Fulbrook1995, s.50; Pfaff 2006, s.71). Dette førte til at «voice» i hjemmet eller på arbeidsplassen var svært risikabelt, dermed utviklet en høy selvsensur seg blant de østtyske statsborgerne (Philipsen 1993, s. 158). Stasi var ikke bare mange, men de var også suksessfulle. I ettertid viser det seg også at flere av de sentrale skikkelsene i opposisjonsgrupper og i kirkene var informanter(Pfaff 2006, s. 71-72).

Men dersom Stasi ”…heard everything, knew everything, were everywhere…”(Philippsen 1993, s.158). Hvordan kunne «voice» slippe ut i gatene i 1989? Nøkkelen ble kirken.

3.4.1. Kirken gir rom for «Voice».

Som vist tidligere var det ikke slik at individene i DDR var helt hjernevasket og ikke hadde evne til å tenke kritisk. Tvert imot så fortsatte østtyskere å kunne tenke annerledes en styresmaktene. Østtyskere hadde tilgang til vesttyske radio- og tv-kanaler og ble dermed utsatt for stimuli som var annerledes enn den østtyske(Major 2010, s. 189). Spørsmålet i så måte var hvor en kunne treffe andre likesinnede for å lufte tanker, uten at en fikk Stasi på nakken. Svaret ble Den Tysk Lutherske Kirke. Den lutherske kirken i Øst-Tyskland var den eneste institusjonen som ikke ble fullstendig kontrollert av staten(Joppke 1995, s. 83). Men helt fri var den ikke. Hele systemet var fylt av informanter og lederne i kirkene visste godt å vokte sine steg og velge sine ord med omhu. Likevel ble kirken et fristed. Særlig utviklingen av fredsseminarer og workshops ble viktige og også utgangspunktet for det fredelige opprøret i 1989. Disse fredsseminarene ble først startet i 1973 i Köningswalde, utenfor Øst-Berlin og spredte seg over hele Øst-Tyskland.

Det var ikke bare potensielle «exit» som søkte til kirken, men også en god del mennesker som ønsket å se en gjennomføring av reformer i DDR. Det kunne være en mengde grunner til det. Noen var selvsagt sosialister og hadde full tillit til ideologien, men at staten trengte en reform. I begynnelsen ble deres mål underminert av så kalte «noisy exiters» som forsøkte å ”snike” i «exit»-køen ved å være så mye til bry at de ble prioritert (Pfaff 2006, s. 79). Men utpå 1980-tallet tiltar «voice», noe også «exit» gjør. Her vil jeg bemerke to ting. Den første er fra Klaus Kaden i intervju med Dirk Philippsen. ”It was really the pressure of the would-be emigres, particularly in Leipzig, that brought about the peace prayers and led to all these political activities”(Klaus Kaden, i Philipsen 1993, s.143). Altså, var ønsket om «exit» med å etablere «voice». I neste omgang gav «voice» økt «exit». Mitt andre poeng, som også Pfaff trekker frem er at ” Exit, below a certain level, facilitates voice by sending out unambiguous signals of widespread discontent, thereby triggering collective action”(Pfaff 2006, s. 161). Jeg vil komme tilbake til disse to poengene. Videre skal jeg se litt nærmere på noen viktige internasjonale faktorer.

3.5. DDR og den internasjonale arena.

Som jeg har nevnt er det ikke én årsak til at større begivenheter inntreffer. Som regel er det flere sammenfallende årsaker, og disse kan påvirke hverandre på forskjellige nivåer og ved flere anledninger i prosessen. Dette er tilfelle for DDR. Så langt har jeg trukket frem utfordringer knyttet til legitimering av staten, økonomi og fremveksten av voice, i tillegg til den reelle, og ønsket «exit». Jeg skal nå gi et lite overblikk over situasjoner utenfor DDR, som også påvirker regimet. Her er det flere faktorer, men pga. oppgavens problemstillinger skal jeg konsentrere meg om noen få. Derfor vil jeg først trekke frem Helsinki Deklarasjonen av 1975, noe som ble viktig for «voice». Deretter vil jeg trekke frem betydningen av Sovjetunionens nye leder Gorbachev, noe som fikk betydning for det siste punktet, nemlig opprørene i nabolandene Polen, Ungarn og Tsjekkia. Men først ut, «Helsinki Deklarasjonen».

I 1975 forpliktet Honecker[4] og DDR seg til Helsinki Deklarasjonen. Dette var ble svært viktig for «voice» på 1980-tallet fordi en kunne se hvorvidt staten fulgte opp sine forpliktelser ovenfor verdenssamfunnet til å ivareta menneskerettighetene. Dette var en del av den internasjonale annerkjennelsen av DDR, noe de ikke hadde vært tidligere. Kanskje den viktigste hendelsen m.tp. annerkjennelse var den gjensidige annerkjennelsen av de to tyske statene i «basis traktaten» av 1972(Jarausch & Gransow 1994, s.21-23). Det som var spesielt med «Helsinki Deklarasjonen» var at den skapte håp for, rettsikkerhet, ytringsfrihet osv. Dermed kunne en forvente at «voice» ville tilta ettersom en skulle få større sikkerhet og frihet. Da en derimot opplevede at forpliktelsen til staten ikke ble fulgt opp, ville det skape enda større misnøye. Denne misnøyen ville også være med å skape et enda større behov for «voice». Dette ser en gjennom opprettelsen av grupper som «Initiative Frieden und Menschenrechte» (IFM) i 1986. Dette var også den første virkelig uavhengige politiske gruppen utenfor kirken(Fulbrook 1995, s. 217-220).
Som nevnt påvirket Sovjetunionens nye leder, fra 1985, også hvordan DDR utviklet seg. Gorbachev var en svært reformvennlig leder. En av de viktige konklusjonene Sovjetunionens lederskap kom frem til var at deres militære tilstedeværelse i Øst-Europa ikke skapte sikkerhet for Sovjet, men heller reduserte sikkerheten(Fulbrook 1995 s.245). Dette ble viktig for den vellykkede mobiliseringen mot regimet i DDR i 1989. Gorbachevs oppfordring til reform oppmuntret andre østblokk land til «voice». Dette fikk kanskje størst innflytelse for opposisjonen i Ungarn og Polen (Fulbrook 1995, s. 245). Det leder oss videre til den siste internasjonale faktoren.

Opposisjonsbevegelsene i Ungarn og Polen hadde også en betydelig påvirkningskraft., og fikk betydning for «voice» i DDR. I Polen var det en lengre prosess som over tid var preget av forhandlinger og kompromisser (Pfaff 2006, s. 4). Pfaff hevder at opposisjonsgruppene i Øst-Tyskland ble motivert av tilsvarende grupper og deres fremgang i andre østblokk land (Pfaff 2006, s. 89). I Polen utviklet det seg også til en vanlig struktur med samtaler mellom opposisjon og statsledere( Pfaff 2006, s. 226). Men i DDR var regimet langt fra villig til å inngå i samtaler eller kompromiss, og som et motsvar til all denne reformvennligheten i nabolandene ble en rekke bøker o.l. forbudt (Pfaff 2006, s. 52). Dette skapte misnøye blant østtyskerne. Ikke bare fordi DDR var mer kommunistiske enn kommunismens moderland, men også fordi polakker fikk større reisefrihet. Hvorfor skulle polakkene få besøke Vest-Tyskland når østtyskere som faktisk var tyske, ikke kunne gjøre det fritt?

Så langt har jeg vist til noen faktorer som kan være med å forklare utviklingen i DDR. Jeg har vist hvordan «exit» førte til en nedgang i folketallet, som igjen hindret en økonomisk utvikling. Videre viste jeg hvordan motreaksjonen mer eller mindre skapte kontroll over «exit» og dermed den stabiliteten som Øst-Tyskland trengte for økonomisk vekst. Samtidig gav dette grobunn for misnøye. Så forklarte jeg hvordan kirken gav rom for «voice» og hvordan kommende emigranter var med å etablere «voice». Til sist trakk jeg frem noen internasjonale faktorer som påvirket og oppmuntret «voice».
Videre skal jeg se nærmere på hendelsene i 1989 og gjenforeningen av de to tyske statene.

4.0: Fall og Gjenforening 1989-1990

 DDR kunne i 1989 feire sitt førtiende år. Til tross for en mengde tegn på nedgang var det ingen som trodde at det i løpet av det neste året skulle bli historie. I dette kapittelet skal jeg nevne noen av de sentrale hendelsene som leder mot fallet og gjenforening. Her er det klart at jeg ikke kan understreke faktorer utenfor «exit» i den grad de fortjener det, pga. oppgavens omfang. Jeg kommer likevel til å nevne noen underveis. Det må likevel ikke tolkes dit hen at «exit» var den viktigste faktoren til Øst-Tysklands ende, eller Tysklands gjenforening. Jeg ønsker å fremheve at «exit» var en viktig faktor til ”fallet”, og deretter gjenforeningen.

4.1. DDR 1989, «Exit».

2. Mai 1989 begynte Ungarn å demontere grensesperringen som et resultat av liberaliseringen i landet. Dette førte til at østtyskere stormet til de vesttyske ambassadene i Budapest, Praha, Warzawa og Øst-Berlin. Tidligere hadde DDR myknet noe på utreise-poltikken i 1988, men etter denne masseutvandringen ble alle grenser sperret den 3. Oktober(Darnton 1991, s. 21; Jarausch & Volker 1994, s. 27-29). Øst-Tyskland tillot likevel åtte spesialtog med over 14 000 østtyske flyktninger å passere gjennom Øst- til Vest-Tyskland( i følge Pfaff 15 598 Notes ”triggering insurgent voice”.). Dette førte til at flere tusen mennesker søkte til togstasjoner på strekningen hvor de håpte å snike seg med, og i Dresden barket sivile og sikkerhetsvakter sammen da togene passerte. Joppke hevder at denne ”masseutvandringen” var særdeles skadelig for DDR ettersom den hovedsakelig bestod av unge mennesker. Han hevder videre at over 80% var under 40 år og at majoriteten av disse var svært dyktige arbeidere og fagfolk (Joppke 1995, s.138; Lohmann 1994, s. 64). Disse flyktet hovedsakelig av politiske grunner, og Joppke hevder at allerede ved denne masseflukten var nasjonal gjenforening skrevet på muren (Joppke 1995, s.136-139).

Som Fig.2 illustrer, øker antall «exit» betraktelig utover høsten, det til tross for at grensene ble stengt. Altså nærmet en seg samme tilstand som før 1961. Det ble tydelig at «exit» ikke lot seg stoppe nå som nabolandene skapte en mulighet for «exit». Her er det viktig å bemerke en faktor for «exit» og «voice» i 1989, nemlig den fryktelige massakren i Beijing i juni samme år. Det skapte selvsagt utrygghet for innbyggerne i Øst-Tyskland. Da Honecker gikk ut å erklærte sin solidaritet med det kinesiske kommunistregimet skapte det frykt (Jarausch & Konrad 1994, s. 34-35; Hirschman 1993, s.189). I tillegg brakte det frem minner fra opprøret i 1953, som endte med at Sovjetunionens inngripen. Forskjellen denne gangen var Sovjetunionens leder Gorbachev. I følge Pfaff tok Gorbachev «Brezhnev Doktrinen» på alvor, noe som betydde at Sovjetunionen ikke ville intervenere i Øst-Tyskland for å gjennomføre regimets politikk. «Brezhnev Doktrinen» ble avskaffet i juli 1989, men Sovjetunionens leder gjorde det klart at den som ville gjennomføre en «kinesisk løsning» stod alene(Pfaff 2006, s.169, Lohmann 1994, s.64). Dette var et tydelig signal om at Sovjetunionen ikke kom til å gripe inn slik som i 1953. Men for mannen i gata var likevel trusselen reell.

Som vist i Fig. 2 så greide ikke regimet i DDR å stoppe utvandringen. Det som da både Pfaff og Hirschman hevder videre er at «exit» og «voice» styrket hverandre. Jeg vil ikke dedikere mye plass til «voice» her, men jeg vil kort si noe om «voice».

4.2 «Voice», 1989.

Både «exit» og «voice» økte i løpet av 1989, og regimet greide ikke å stoppe noen av dem. På høsten økte antall deltakere betydelig, og det ble tidvis vanskelig å kontrollere de involverte. Dette førte til noen voldelige sammenstøt. Særlig viktig for misnøyen til regimet var avsløring av valgjuks, som førte til betydelige protester og nye arrestasjoner (Hirschman 1993, s. 189). Dette sendte et tydelig faresignal til regimet.

I byen Leipzig ble den faste mandagssamlingen i Nikolaikirken (Nikolaikirche) et stort samlingspunkt, og utgangspunktet for større protesttog(Lohmann 1994, s. 66-67). Det var også her de mest omfangsrike og betydelige protestene foregikk, noe Susanne Lohmann redegjør for i sin artikkel ”The Dynamics of Informational Cascades: The Monday Demonstrations i Leipzig, East Germany, 1989-91”(Lohmann 1994, s. 67-69) . Jeg vil trekke frem demonstrasjonstoget den 9. oktober i Leipzig. Denne demonstrasjonen var spesiell. Først pga. et rykte om at Honecker hadde befalt å klargjøre politi og militære til en« kinesisk løsning». Dette ryktet viste seg også å være sant. Sykehusene var satt i beredskap, og politiet m.fl. var tungt bevæpnet (Lohmann 1994, s.69; Pfaff 2006, s.122-123). Fredsbønnen i Nikolaikirken var dominert av taler som manet til ikke-voldelige demonstrasjonstog, men usikkerheten og faren var hengende over alle. Oppmøte ble så stort at en måte åpne andre kirker i nærheten for å huse de oppmøtte. Etter fredsmøtet sluttet de over 70 000 oppmøtte seg til demonstrasjonstoget hvor slagord som ”Vi er folket” (Wir sind das Volk) og ”Vi blir her”(Wir bleiben hier) lød(Major 2010, s. 246; Pfaff 2006, s. 124). Det som gjorde denne demonstrasjonen spesiell var at det ikke ble en «kinesisk løsning». Det ble heller en omfattende fredelig protestmarsj, noe som oppmuntret til videre demonstrasjoner. En måned senere skulle Berlinmuren falle.

4.3: «Regimet mister grepet».

Som den økende oppslutningen til «voice» og «exit» viser, så begynte regimet å miste kontrollen over det som skjedde innenfor den østtyske grensen. Et viktig tegn var den økonomiske krisen, men et vel så viktig tegn var at Honecker ble erstattet av Krenz 18. Oktober 1989(Darnton 1991, s. 22; Major 2010, s. 251-252). Det bedret ikke situasjonen, selv om Krenz tilsynelatende gjorde noen grep for å imøtekomme opposisjonen. Regimet var gått for langt og lenge i feil retning, og endringene ble lite troverdige ettersom Krenz omga seg med de samme personene som sin forgjenger.

Høydepunktet ble den 9. november 1989, hvor et dekret om at alle innehavere av et pass kunne forlate DDR gjennom enhver «checkpoint» ble vedtatt (Major 2010, s. 253). Ettersom det bare var 4 millioner som på det tidspunktet hadde et pass, var det ment å kjøpe regimet tid. Men dette ble lest opp på en direktesendt pressekonferanse av Günter Schabowski, som ikke har vært tilstede under vedtaket, så muligheten for en misforståelse var stor. Dette endte med at flere tusen mennesker gikk over grensen og i løpet av november var det 133 429 individer som emigrerte til Vest-Tyskland(Hirschman 1993, s. 188). Det var trolig langt flere som krysset over. Pfaff hevder at det i løpet av den påfølgende uken var nærmere 3 millioner som krysset grensen til vest(Pfaff 2006, s. 234; McAdams 1993, s. 199). Denne masseflukten illustrerer hvor mange mennesker som ønsket å kunne forlate landet. Med grensen åpnet kom de samme økonomiske utfordringene som en hadde før 1961, men denne gangen var DDR tilnærmet bankerott. Hvordan skulle DDR kunne overleve denne krisen? Svaret ble helt enkelt at de ikke kunne det.

4.4. Gjenforening.

Nå var det fritt frem for hvem som helst å reise ut av Øst-Tyskland. Dette slo bena under alle økonomiske muligheter for DDR. De mistet en betydelig andel arbeidskraft og muligheten for at Vest-Tyskland kunne kjøpe fri potensielle «exitere». Dermed ble det klart at DDR ikke kunne opprettholde en selvstendig økonomi(Fulbrook 1995, s. 264-265). Samtidig kunne ikke Vest-Tyskland ta imot alle østtyskerne. Den vesttyske kansleren Helmut Kohl måtte agere på en måte som ikke slo bena under partiets tidligere innsats i å forbedre relasjonen til DDR, samtidig måtte han kunne garantere sikkerheten til de nye innbyggerne i Vest-Tyskland. I første omgang førte det til en felles økonomi den 18. mai 1990, men i siste instans førte det til gjenforeningen av de to tyske statene. DDR ble oppløst og delt inn i de tradisjonelle «länder», som deretter slo seg sammen med Vest-Tyskland. I desember ble det første valget i det gjenforente Tyskland holdt, hvor Kohl ble valgt som kansler av Tyskland.

5.0: Oppsummering & Konklusjon

I denne oppgaven har jeg vist hvordan «exit» var en betydelig trussel for det østtyske regimet. Jeg vil nok en gang understreke at «exit» ikke må overvurderes som årsak, men at det var en av flere betydelige faktorer som bidrog til Øst-Tysklands fall, og Tysklands gjenforening. Jeg har vist hvordan utvandringen fra DDR etter krigen førte til mangel på arbeidskraft og intelligentsia, særlig fra middelklassen. Videre viste jeg at selv om DDR søkte å kontrollere «exit», så evnet de ikke å gjennomføre det 100%, men nok til å stabilisere den økonomiske situasjonen.

Jeg har også illustrert hvordan potensielle «exitere» bidrog til å etablere en institusjon for «voice», men at kirken spilte nøkkelrollen. De potensielle «exitere» utgjorde også majoriteten av deltakerne ved fredsbønner og protester i den tidlige fasen. I 1989 kan en se hvordan «exit» & «voice» styrker hverandre, og sammen ble en eksplosiv kraft som DDR ikke evnet å stoppe. Dette var en dynamikk som Hirschman ikke hadde redegjort for i 1970, men måtte justerer på i etterkant av at det østtyske regimets oppløsning, noe også Pfaff understreker som en betydelig oppdagelse ved hendelsene i DDR.

Jeg har poengtert hvordan «exit» hele tiden truet den økonomiske situasjonen, noe som er evident før 1961 og ikke minst etter murens fall i 1989. Dette er kanskje én av hovedfaktorene til at gjenforeningen skjer så overraskende hurtig. Her skal det også sies at det var andre betydelige faktorer som skapte den dårlige økonomien, som i neste instans førte til DDR ikke kunne opprettholde en selvstendig økonomi (oljekrise, subsidieringen av Stasi, utdatert industri osv.). Et sentralt poeng er at de nye tilflytterne fra Øst-Tyskland la et alvorlig press på arbeidsmarkedet, sosialtilbud, boligmarked osv. Dermed var det også i Vest-Tysklands interesse å gi østtyskerne det de trengte der de allerede bodde..

Jeg vil konkludere med at «exit» var en betydelig destabiliserende faktor for det østtyske regimet, og at det satte fart på gjenforeningsprosessen. Likevel er den bare én av flere faktorer. Det er også en rekke faktorer som jeg ikke har funnet plass til i oppgaven som absolutt har en plass blant påvirkningsfaktorer. Kanskje en heller burde spørre seg hva som hadde skjedd dersom det ikke var «exit» fra DDR? Det er vanskelig å si for sikkert, men det er ikke utenkelig at DDR fremdeles hadde eksistert i dag. Derfor sier jeg med sikkerhet at «exit» var en betydelig faktor for Øst-Tysklands opphørende eksistens i 1989-90 og Tysklands gjenforening.

Litteraturliste:

Darnton, R. (1993): Berlin Journal 1989-1990 New York, Norton.

Fulbrook, M(1995): Anatomy of a Dictatorship. New Tork, Oxford University Press

Fulbrook, M(2000): Interpretations of The Two Germanies, 1945-1990 2.Utgave. London, MacMillan Press LTD

Hirschman, A.O.(1970): Exit, Voice, and Loyalty – a response to decline in firms, organizations, and states. USA, Harvard

Hirschman, A.O.(1993): Exit, Voice and the State of the German Democratic Republic – An Essay in Conceptual History. World Politics 1993(vol.43) No. 2

Jarausch, H. & Gransow, W.(1993): Uniting Germany – Documents and Debates 1944-1993. New York, Berghan Books

Joppke, C.(1995): East German Dissidents and The Revolution of 1989 – Social Movement in a Leninist Regime. New York, New York University Press

Lohmann, Susanne (1994): The Dynamics of Informal Cascades: The Monday Demonstrations in Leipzig, East Germany, 1989-1991, i: World Politics 1994, Vol. 47, No.1.

McAdams, A. J. (1993): Germany Divided – From the Wall to Reunification. New Jersey, Princeton University Press.

Major, Patrick(2010): Behind the Berlin Wall – East Germany and Frontiers Power.

New Tork, Oxford University Press

Pfaff, S., 2006. Exit-voice dynamics and the collapse of East Germany: the crisis of Leninism and the revolution of 1989, Durham, N.C.: Duke University Press.

Philipsen, D.(1993): We Were The People – Voices From East Germany’s Revolutionary Autumn of 1989. London, Duke University Press

Reagan Foundation(2010): Remarks on East-West Relations at the Brandenburg Gate in West Berlin{Internett} Tilgjengelig fra: http://www.reaganfoundation.org/pdf/Remarks_on_East_West_RElations_at_Brandenburg%20Gate_061287.pdf (11.05.15. kl. 12.10).

[1] Christlich Demokratische Union Deutschlands

[2] Walter Ulbricht var leder i DDR fra 1950-1971

[3] SED, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands

[4] Erich Honecker var leder i DDR fra 1971-1989.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s