NovemberPogromen

Antisemittisme har ikke noe med jøder å gjøre. Antisemittismen er en sykdom som ikke-jøder lider av – og som jøder dør av. 

Ervin Kohn

Denne uken fikk jeg være med å markere noe som det er vondt å tenke tilbake på, men som det er godt å markere. Natt til 10. november 1938 ble det gjenomført en rekke angrep mot jødiske hjem, foreninger og enkeltpersoner i Tyskland. Omtrent 7000 jødiske forretninger og hjem ble ødelagt. Offisielt ble 91 personer drept. 

Hvert år markeres denne hendelsen. Den skjedde ikke under andre verdenskrig, men den hendte i fredstid. Kanskje er det derfor jeg synes at det viktig å markere den nå, i fredstid. For antisemittismen lever dessverre så alt for godt. Hos noen er den ideologisk og konspiratorisk, hos andre drypper den frem fra ubevisstheten og likegyldigheten. Det siste året har vist oss flere ganger at antisemittiske forestillinger lever i vårt samfunns blindsone. Og selv de gangene en erkjenner å ha gått for langt og sagt noe antisemittisk, får det minimale konsekvenser. Som samfunn aksepterer vi den. Derfor må vi minne oss på hvor forferdelig det kan gå når en ikke reagerer på den.

Under markeringen i Oslo i år, ventet jeg ikke å treffe så mange kjente. Noen ganger kan jeg føle meg litt rar som er blitt så opptatt av å markere at antisemittisme er et stort problem som vi ikke kan akseptere. Men hvorfor bryr ikke mine venner seg om det? Hvorfor er de likegyldige eller i noen tilfeller synes at jeg er sær som bryr meg?

Det enkle svaret kom jeg raskt frem til. De aller fleste har ikke møtt en jøde. Enda færre kjenner noen.

Natan

Slik var det også for meg. Det var først da jeg fikk flere jødiske venner i Israel, Tyskland og etterhvert fra andre steder av verden, at jeg kunne kjenne på deres smerte. En av de vondeste minnene er fra da jeg ble kjent med Natan.

Natan kom egentlig fra Øst-Europa, men hans familie flyktet til Israel på 1990-tallet. Det var mange som flyktet fra disse områdene etter at Sovjetunionen falt, da disse områdene var preget av et samfunn med uttalt jødehat.

Da Natan fortalte sin historie spurte jeg om hele hans familie var flyttet. Han svarte at det bare vare han og hans mor som flyktet. Jeg spurte om resten ble værende. Han fortalte da at faren og en bror ble igjen. Ellers hadde han ikke noen andre. Både besteforeldre og onkler hadde blitt drept under holocaust.

Hva om det var deg?

Den historien får deg kanskje ikke til å reagere så sterkt, nettopp fordi du ikke møtte ham. Men jeg kunne brått begynne å tenke på hva hans opplevelse ville ha betydd dersom jeg var i hans sted. Mine besteforeldre, som har passet meg i oppveksten og som jeg er utrolig glad i, de ville jeg ha blitt frarøvet muligheten til å bli kjent med. Onkler, tanter, fettere og kusiner som jeg har lekt med, som har kjørt meg på treninger, som jeg har feriert med og som jeg har feiret bursdager med, de hadde jeg aldri fått blitt kjent med.

Plutselig ble dette fryktelige folkemordet mer enn bare historie, begreper og tall. De ble grusomme handlinger som rammet en venn, og som fremdeles preget hans liv mange tiår senere.

Oslo

Tilbake i Oslo kom jeg til å tenke på Natan mens den ene etter den andre tok til mikrofonen for å levere noen sterke appeller. Jeg så ingen av mine nære venner, men jeg så likevel mennesker som var villig til å stå opp for en minoritet som har blitt forfulgt i årtusener, og som fremdeles får erfare antisemittisme den dag i dag.

Øynene kunne likevel ikke la være å merke seg noe spesielt. Der stod vi sammen. Mennesker med ulik bakgrunn. Mennesker fra synagogen, moskeen og kirken. Og det var helt sikkert noen agnostikere, ateister og andre der også.

Det gjorde godt å stå sammen.