Fra Masteroppgave til karrierevalg

For en tid tilbake ble jeg utfordret på å delta i et panel ved Universitetet i Bergen for å snakke til historiestudenter om det å skrive en masteroppgave, og fortelle litt om karrierevalg i etterkant. Dessverre fikk jeg ikke deltatt, men jeg vil likevel dele noen tips. For min reise er ikke som alle andres. 

Jeg er uvanlig 

Jeg representerer på mange måter en litt uvanlig masterstudent. En undersøkelse gjennomført i 2017 av Barne, -ungdoms- og familiedirektoratet, viste at 73% av dem som velger å ta høyere utdanning har selv foreldre med høyere utdanning. Jeg er ikke blant dem. Mine foreldre valgte seg en yrkesutdanning. At jeg selv valgte å studere ved et universitet, var aldri noe jeg hadde vurdert før jeg etter en motorsykkelulykke fikk beskjed om at jeg ikke ville kunne ha et fysisk krevende yrke. Heldigvis hadde jeg da allerede gått på studiespesialiserende, og var klar for studier. 

Jeg likte ikke å lese

Det å lese har i lang tid vært utfordrende for meg. Ikke fordi jeg har skrive- eller lesevansker, men fordi jeg rett og slett syntes det var kjedelig. Jeg hadde ikke lest en hel bok, siden jeg gikk på barneskolen. På ungdomsskolen og på videregående måtte vi lese bøker, men det er utrolig hvor mye en kan få vite om en bok ved å lese noen bokanmeldelser på internett. 

Jeg var ikke helt forberedt på hvor mye en faktisk måtte lese som historiestudent. Men etter et svært utfordrerne semester, begynte jeg å få taket på det. Jeg utviklet leseplaner, studieteknikker og timeplaner. Resultatene kom også med all innsatsen, noe som igjen motiverte meg til å lese enda mer. Det var også i løpet av denne prosessen at jeg oppdaget hvor godt jeg liker å skrive. Det gjorde at jeg valgte å søke på masterstudiet. 

Hvordan skrive en masteroppgave? 

Å velge tema for masteroppgaven var en skikkelig utfordring. Jeg hadde likevel en strategi. Ettersom jeg også har studert statsvitenskap, hadde jeg utviklet en egen interesse i å velge meg ut modeller eller konsepter for så å applisere dem på et historisk fenomen. Så jeg valgte meg ut konseptet transmigrasjon, som er et mer brukt begrep i statsvitenskap enn i historiefaget. Det hele så lovende ut. 

Det første året studerte jeg fenomenet. Jeg fant en doktorgradsavhandling som hadde utforsket fenomenet på den norsk-amerikanske migrasjonen, men bare frem til 1930. Etter ett år med kildearbeid forstod jeg hvorfor. Transmigrasjonen som fenomen, tok så og si slutt i Norge fra 1929. Plutselig hadde jeg 8 måneder på å velge et nytt prosjekt til masteroppgaven. Det var ikke lett. 

Men jeg endte opp med å skrive en historiografisk oppgave om hvordan en hadde forstått etnisitet- og assimilerringsbegrepene i den norskamerikanske migrasjonshistoriografien. Det var utrolig morsomt, men også utrolig slitsomt og nærverrrpirrende. Heldigvis ble jeg ferdig til normert tid.

Det ble en heseblesende oppgave, men jeg endte med still. Det ble en god og morsom oppgave, hvor veilederen skrev ‘[Teksten] er ekstremt velskrevet og viser et analytisk og begrepsmessig nivå som er ytterst sjeldent i en masteroppgave’. Det vekket interessen for en forskningskarriere, men jeg hadde også andre alternativ som virket forlokkende. 

Hva skal jeg bli? 

Mange har spurt meg om hva jeg vil bli når jeg ble stor. Jeg svarte ofte at jeg ville bli ansatt. På mange måter er det målet, men jeg ville ikke jobbe med hva som helst. Så jeg hadde sett meg ut tre ulike alternativ. 

Det første alternativet var å søke på en stipendiatstilling. Det var selvsagt fristende, og jeg begynte å utforme et prosjekt som jeg kunne levere ved en eventuell utlysning. Dessverre kom det ingen utlysning den våren eller sommeren, så jeg måtte finne på noe annet. 

Det andre alternativet var å jobbe med lokalhistorie. Jeg hadde allerede vært engasjert i ved et museum og jeg hadde engasjert meg i flere lokalhistoriske utgivelser. Jeg søkte også en stilling, ble kalt til intervju og ble innstilt. Men jeg valgte å takke ja til et annet jobbtilbud. 

Før jeg begynte studiene, bodde jeg ett år i storbyen Tel Aviv. Det var et år som på mange måter har påvirket livet mitt. Det har engasjert meg i forsoningsarbeid mellom palestinere og israelere, med å bekjempe antisemittisme, og å stå opp for den lille minoriteten som kaller seg messianske jøder. Det var derfor ikke vanskelig for meg å takke ja til stillingen som leder for ungdomsbevegelsen return2sender, som jobbet med akkurat disse tingene. Faktisk begynte jeg i jobben før jeg hadde fått forsvart masteroppgaven min.

Stillingen har også gode ordninger for kompetanseheving. Deler av stillingen kan jeg bruke til faget mitt innenfor organisasjonens kompetansefelt. Hvert andre år kan en søke om studiepermisjon, og en kan også få støtte til videreutdanning. Det er en unik mulighet. Og jeg er utrolig glad for at jeg takket ja. Etter 4 år i organisasjonen har jeg fått nye ansvarsområder, og jeg får bruke min kompetanse og utdanning innen kommunikasjon. Denne bredden i arbeidshverdagen gjør også hverdagen veldig spennende. 

Hva kan du lære av min reise? 

Å skrive en masteroppgave kan være krevende. Det kan være alt oppslukende, samtidig som en kan føle at en ikke får gjort noe som helst. Derfor ville jeg gi deg noen anbefalinger til sist. 

Timeplan

For det første, lag en timeplan. Jeg sørget for å ha faste tidspunkt jeg våknet til, jeg reiste til universitet og faste intervaller som jeg bruket til lesing, til skriving og til research. Jeg hadde til og med skrevet inn tidspunkt til å gå tur og til å spise. Det var ikke alltid at jeg fulgte dem, men de varr gode veiledere for hvordan dagen min var lagt opp. Faktisk hadde jeg bare satt opp 4-5 timer til selve studiene. Resten av dagen var satt av til å lufte seg eller spise. På den måten kunne jeg også bearbeide det jeg hadde lest. 

Skriv minimum 15 minutter hver dag

Det kan være tungt å skrive. Det er også tungt å bare komme i gang. Derfor bestemte jeg meg tidlig for å sette av 15 minutter hver dag til skriving. Verken mer eller mindre i starten. Etter hvert ble det mer, men det sørget for fremdrift, selv de dagene der jeg ikke hadde så mye å skrive om. 

Ta gode pauser

I timeplanen skrev jeg inn gode pauser i løpet av dagen. Lunsjen kunne være 1,5 og jeg hadde 2-3 luftepauser på 30 – 45 minutter. På den måten sørget jeg for at jeg kunne bearbeidet stoffet, særlig når jeg satt midt inn i en mengde kilder. Da ble pausene en viktig investering. 

Søk sammen med andre

Ikke vær redd for å bryte timeplanen innimellom. Søk sammen med andre. Jeg fikk mye ut av gruppeseminarer hvor vi drøftet hverandre oppgaver sammen med tre forskere. Videre deltok jeg på konferanser og besøkte andre forskere innen fagfeltet for å spørre om hjelp underveis. Det ble en viktig inspirasjonskilde og en god hjelp på veien. 

Søk utveksling

Det er ikke sikkert at jeg hadde tenkt på utveksling under masterskrivingen dersom det ikke var for at min kone fikk lov å skrive sin masteroppgave i Heidelberg, Tyskland. Jeg flyttet etter og studerte ved universitetet i nabobyen Mannheim. Det var en fantastisk opplevelse. Ikke bare det, jeg fikk virkelig bli kjent med andre historikere, andre fagfelt og andre forskere. Det var utrolig inspirerende. 

Ikke lag deg et for stort prosjekt

Det er så fort gjort å lage seg et altfor overveldende og komplisert forskningsprosjekt. Gjør det enkelt. Finn gode kilder og les deg opp på forskningsfeltet. Finn metodene som kan fungere på dine kilder, og begynn. Ikke si noe mer enn det du kan si utfra kildene, selv om det kan være fristende. Dette er ikke enkelt, men det går fint. Mange har greid det før deg. Eller som jeg pleier å si, ‘Jeg har greid det, så da kan hvem som helst greie det’. 

Tør å tenke utenfor boksen

Mange historikere bruker lang tid på å skaffe seg en jobb etter studiene. Min påstand er at det handler ikke om at det ikke finnes aktuelle jobber. Problemet er at mange historikere ikke er klar over hvor mange muligheter det finnes der ute for dem. En trenger ikke være ansatt ved et arkiv, et museum eller et universitet for å kunne jobbe med historie. En trenger heller ikke bli lektor. Det finnes så mange flere arbeidsplasser for deg, enn det. 

Jeg hadde medstudenter som gikk over 1 år før de fikk seg jobb. Mange begynte da i vikariater ved et arkiv. For mange var det drømmen, men slettes ikke for alle. De gikk dessverre glipp av mange jobber som journalister, kommunikasjonsrådgivere, fagrådgivere, politikere, taleskrivere, analytikere, lokalhistorieforfattere, folkehøyskolelærere, osv. Og samfunnet taper også verdifull kunnskap. 

For meg som har satset på en karriere innafor kirke- og organisasjonsliv er det et stort behov for en historikers blikk og fagkompetanse. For selv om teologien hele tiden er i kontakt med ulike historiske samfunn, er jeg direkte sjokkert over hvor lite kontakt en har med historieforskningen og hvor lite reflektert en er over forholdet mellom fortiden og vår samtid. Og slik er det trolig i flere sektorer i arbeidslivet. 

Masse lykke til.