MYTEN OM INDIVIDUALISTENE

Publisert i bladet Først, nr. 4, 2 0 1 9 | Årgang 1 9 2

«Kontrastene kunne ikke vært større». Tanken slo meg da jeg tenkte tilbake på det jeg har opplevd de siste tre ukene. I midten av august fikk jeg være med på Lausanne Consultation on Jewish Evangelismi Toronto. Det var en spennende samling med engasjerte mennesker som alle var dypt overbevist og dedikert i arbeidet med å dele evangeliet med det jødiske folk. 

Det kanskje mest inspirerende var likevel den store lengselen etter å nå nye generasjoner og la dem ta del i dette oppdraget. Men veien er lang fra å se utfordringen til å gjøre de nødvendige grepene for å engasjere nye generasjoner. Dessverre ender alt for mange samtaler om å nå nye generasjoner, med å konstatere at det er nye tider og at unge i dag er mer individualister – gjerne underforstått at de er mer egoistiske.

Tre uker senere er jeg på en folkehøyskole hvor 13 unge mennesker er samlet for undervisning omkring jødedom, kultursjokk og en rekke andre temaer. De skal bruke totalt 4 måneder det kommende året til å tjene andre mennesker ved ulike lokasjoner omkring i verden. De resterende vel 50 elevene går også rundt. Noen tjener ved lokale menigheter på fritiden, andre har tilbudt seg å vaske rommet til en elev og noen gjør seg klart til å ta imot en ny elev som starter litt senere. Det er vanskelig å finne individualisten i dette miljøet. Det er noe ved analysen og empiren som ikke helt harmonerer.

Analysen må bli bedre

Under oppholdet i Toronto pekte Emily Emanuel fra Chosen People Ministry på noe viktig. Hun er messiansk jøde som er bosatt i London og som særlig engasjerer seg i å nå unge mennesker, ikke minst gjennom sosiale medier. Hun pekte på noe helt essensielt i arbeidet med å nå en ny generasjon ved å stille spørsmålet; «Are you ready for the New Wine?». For hvor klar er vi egentlig til å slippe til nye generasjoner – deres tanker, kultur, drømmer, hjertesaker, osv. – i det arbeidet vi har dedikert så mye tid av vårt liv til? Er vi villig til å gi litt slipp på kontrollen for at unge mennesker skal få komme til? Spørsmålet er ikke unikt for den tjenesten vi står i som organisasjon, men det gjelder all (kristen) virksomhet.

Emanuel foreslår noen grep som kan være med å skape en god appell til den neste generasjonen, gjerne omtalt som millennium-generasjonen. De kan oppsummeres som, «Et autentisk lederskap hvor vi i deler våre tanker, refleksjoner og erfaringer gjennom gode historier på et språk som unge forstår».[1]Det betyr videre at vi må ha et bevisst forhold til vårt språk, vi må tørre å bruke mer spørsmålstegn enn utropstegn og vi må også bruke sosiale medier enda bedre. 

Det ligger noe her som sier noe om en viktig kulturell forskjell som vi må overvinne, dersom vi skal evne å være relevant for de neste generasjonene. Det kanskje viktigste er det å tørre å åpent gå inn i en dialog med enkeltmennesker. For det er nettopp det å ta seg tid til å være sammen og til å sammen utforske bibelen, praktiske løsninger og spennende perspektiver, som den nye generasjonen ønsker å være med på. De er ikke interessert i å drive arbeidet som vi har hatt suksess med tidligere, men de er heller ikke interessert i å starte noe eget parallelt med det eksisterende. De vil være med å skape noe sammen med dem som har vært med fra starten.

For det er ikke slik at unge mennesker ønsker å være for seg selv. De er svært fellesskap-orientert. Videre er de ikke eksklusivt opptatt av et fellesskap med jevnaldrende, men de virker å verdsette fellesskapet på tvers av generasjoner. I artikkelen `Generasjonskløfta som forsvant´ viser Tormod Øia og Viggo Vestel hvordan behovet for en egen ungdomskultur har minsket betraktelig etter årtusenskiftet, «En nærliggende tolking er at ungdomskulturenes glansperiode tilhørte en spesiell historisk epoke innafor det moderne, det vil si overgangen fra industri og jordbrukssamfunnet til utdanningssamfunnet, og at denne epoken nå er på hell».[2]

Hva innebærer det for oss? 

Myten om individualisten har noe til felles med bruken av generasjonskløften når vi snakker om hvordan å engasjere nye generasjoner. For det første, det er mye lettere å etablere noe nytt og eget, enn å endre noe som allerede eksisterer. Da kunne vi både tatt vare på det vi selv er blitt så glad i og setter pris på, og samtidig kunne nye initiativ startet parallelt og sikret dem i å gjøre det de ønsket. Tanken om generasjonskløften gir rom for slike ordninger, og myten om en ny generasjon med individualister kan brukes som et holdbarhetsargument for denne ordningen. Men empirien slår ben under begge deler. Det er utdaterte analyser.

For millenniumsgenerasjonen er en generasjon som høyt verdsetter fellesskapet, spørsmålene, ærligheten og fortellingene til mennesker i alle aldre. Det betyr at dersom vi vil ønske nye generasjoner velkommen inn i vårt arbeid og oppdrag, så må vi også være villige til å la vårt arbeid se annerledes ut enn det har gjort tidligere. Det koster faktisk litt, så spørsmålet vi må stille oss er om vi er villige til å slippe til nye generasjoner, hva det enn måtte innebære.

Tilbake på folkehøyskolen ser jeg den nye generasjonen. De er klare til å engasjere seg. De ønsker å bidra. De vil oppleve. De vil ut. De vil gjøre noe for andre. Har vi noe å tilby dem? 


[1]Emanuel, E. (2019): «Are you ready for the New Wine?» Tilgjengelig fra: https://www.lcje.org/papers2/paper12.pdf

[2]Øia, Tormod, og Viggo Vestel. (2014). «Generasjonskløfta Som Forsvant. Et Ungdomsbilde I Endring». Tidsskrift for Ungdomsforskning 14 (1). https://journals.hioa.no/index.php/ungdomsforskning/article/view/978.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s