Det skjer noe nesten magisk når det en jobber med og forteller om, også får konkrete konsekvenser for mennesker. Slik var det under en workshop jeg nylig holdt i Toronto.
Konferansen
«Den eldste og ivrigste grenen av Lausanne bevegelsen». Slik omtales nettverket Lausanne Consultation of Jewish Evangelism (LCJE) av bevegelsens toppledere. Den 11. Internasjonale konferansen ble holdt i Toronto, Canada og hadde tilreisende fra 6 kontinenter.
Konferansen huset mange spennende organisasjoner, institusjoner, kirker, forsamlinger, synagoger og enkeltmennesker. Interessene og meningene er mange og til tider i opposisjon til hverandre. Samtidig er fellesskapet preget av et samhold og en raushet som en ikke ser for mye av i samfunnet forøvrig. Det tiltross for at du vil finne synspunkter som i høyeste grad står i motsetning til hverandre, om det gjelder teologi, kultur, politikk, osv.
Det var derfor med en hvis spenning at jeg skulle få dele noen tanker om forsoningens teologi og dens konkrete konsekvenser i hverdagen. Derfor valgte vi en mer personlig inngang som også medbrakte noen implikasjoner for de jesustroende på begge sider av den israelsk-palestinske konflikten.
Innholdet kommer nok senere ut i en artikkel, men jeg vil gjerne dele responsen.
Den gode tilbakemeldingen
«I really enjoyed your presentation and I just want to encourage you to continue to pursue this and to keep it at the agenda», uttalte Dr. Richard Harvey. Andre ønsket å uttrykke utfordringene knyttet til det å møtes og til å skape et miljø for forsoning blant andre enn seg selv. Den likevel beste tilbakemeldingen jeg mottok, fikk jeg dagen etter.
En av deltakerne kom bort til meg dagen etter. «Jeg vil bare si en ting», sa hun vennlig. «Takk for historien du delte i går. Den fikk meg til å tenke på en person som jeg har opplevd at ikke alt var som det burde». Hun fortsatte å fortelle om en person som hun hadde opplevd at det gradvis hadde blitt vanskeligere å kommunisere med, uten at hun forstod hvorfor. Etter workshopen fikk hun hjertebank og ble sterkt minnet på at hun måtte finne ut av det, så hun ringte denne personen. De fikk snakket lenge. Ikke bare fikk de oppklart i hvorfor det var blitt anspent mellom dem, men de to fikk bedt hverandre om tilgivelse. «Tusen takk for at dere oppmuntret meg til å snakke med henne», sa hun før hun la til. «Fortsett utrettelig med å minne oss alle på kraften i tilgivelse og forsoning».
Wow! For en fantastisk tilbakemelding! Jeg ble helt slått i bakken av fortellingen, men enda mer av de blanke øynene som var fylt med takknemlighet. Det minner meg på hvor viktig arbeidet for enhet og forsoning er, og jeg skal gjøre mye mer for å sette det på min og andres agenda.
Kristoffer Eknes 