Hverdagen som masterstudent

I disse dager sitter jeg, som mange andre masterstudenter, å skriver som tastaturet ryker fra tidlig morgen til sene kveld. Det nærmer seg innlevering. Den siste empirien er samlet, analysert og strukturert. Metodene er reflektert og diskutert i sønder og sammen, og det føles som om hvert ord i teksten blir byttet ut annenhver gjennomlesning. Det er en tung, men produktiv prosess som snart når sin endestopp. Det blir godt å krysse mållinjen, så lenge en ikke vakler og faller like før.

Å skrive masteravhandling kan føles som et maraton. En starter motivert med de riktige låtene på øret, og det går et lykkerus gjennom kroppen i de startskuddet går. En drøm er i ferd med å oppfylles. Men så på et tidspunkt, eller helt ærlig ved mange tidspunkt, så treffer en veggen, muren eller fjellet. For min del har det ført til mange tunge stunder hvor jeg har måttet klatre i lange oppoverbakker eller stake ut en ny kurs. Sakte, men sikkert, svinner lidenskapen bort.

Slik er det å skrive og å forske. I en artikkel i The Guardian spør journalisten noen tidligere masterstudenter hvordan de overlevde prosessen med å fremstille en masteroppgave. En av disse svarer slik:

A year is a long time to be so entirely focused on one subject and so some frustration and a tiny bit of boredom is inevitable. Academia is presented as a career of passion, but we are all human.

Selv om jeg er dypt uenig i den negative fremstillingen av masterskriving, som om det å skrive master bare handler om å overleve, så er det nyttig å være klar over at en ikke kan være lidenskapelig opptatt av emnet sitt til alle tider. Det er lov å gå inn i tunge perioder, spille litt Fifa og å prokrastinere innimellom. Men disse tunge periodene rammer alle. Det som ofte sikrer at en lander på bena, er jevn jobbing. Det å ikke slippe taket, men fortsette å berøre emne, litteraturen og kildene hver dag.Untitled design

En av mine yndlings sitater er hentet fra Matthew Kimberly som sier at:

«Feeling overwhelmed is not necessarily a function of having too much to do, but rather not knowing what to do next».

Jeg tror dette er et godt perspektiv å ta med seg inn i arbeidet med masteroppgaven. Det finnes ingen snarveier, men det finnes gode metoder, strukturer og rutiner som kan sikre at du får jobbet godt og jevnlig med stoffet. Det er nettopp det å bruke tiden du har som kan lede deg til spennende innfallsvinkler og ny innsikt. Derfor er det viktig å bruke den.

Når jeg nå nærmer meg slutten av masteroppgaven, så skulle jeg gjerne hatt mer tid. Det vil si, jeg skulle ønske at jeg hadde brukt tiden bedre. Likevel tror jeg at jeg skal kunne levere en oppgave som det lukter historiker av, og som forhåpentligvis også kan tilføre ny kunnskap omkring mitt fagfelt. Når jeg så ser tilbake vil jeg se noen nedturer og fortvilede stunder. Samtidig vil jeg se sene kvelder med kakao og oppgaveskriving, gode samtaler og diskusjoner med medelever, artikler som har gitt meg nye perspektiver, gjennombrudd og en følelse av å ha produsert forskning på et høyt nivå. Jeg håper ikke at masterskrivingen blir noe jeg overlever, men noe jeg vil kunne leve på i lang tid. Tross alt, så er den noe jeg skal leve av.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s