(Publisert i Bergens Tidende 14.11.15, kan leses her).
I debattinnlegget «Påtvunget trosopplæring» i BT 8. november hevder Runar Slethei foreldres fortolkningsmonopol overfor barnet. Jeg er enig i at skolen ikke skal ha enerett over barns religiøse impulser, men er skeptisk til å ekskludere skolegudstjenesten.
Refleksjonsgrunnlaget er at foreldre har ansvar for barnets oppdragelse. Tilsvarende har skolen ansvar for barnets utdannelse. Begge har separate ansvarsområder, men de har et felles ansvar for å gi barnet muligheten for selvstendig refleksjon. Denne forståelsen gjør et trosmonopol problematisk.
Et mangfoldig livssyn
At skolen bare har tilbud om skolegudstjeneste, betyr ikke at den bør fjernes. En slik «alt eller ingenting»-mentalitet gir ikke mening. Man burde heller oppmuntre andre livssyn til deltakelse.
For Gud er ikke død. Milliarder av mennesker har religiøse overbevisninger, og det må ikke fremmedgjøres. Vi må inviteres inn i det religiøse og få en dypere forståelse. Det kan ikke oppnås ved bare å lese bøker, men også gjennom praktisk deltakelse.
Utvide tilbudet
Sletheis ønske om å dele en gudstjeneste med sine barn, er beundringsverdig. Det er en aktivitet som kan gi en arena for samtale rundt de store spørsmål. Likevel synes jeg at skolen skal få fortsette sin praksis. Den trenger ikke å bli innstrammet, men utvidet.
Foreldre trenger ikke å legge monopol på livssynsfortolkning, men må stole på skolen og de unges evne til refleksjon.
Kristoffer Eknes 