Med ryggen til akademia

Skal vi vende ryggen til Akademia? Svaret er selvsagt nei, men slettes ikke for alle.

Å studere ” the Cape Town commitment” fra 2010, er svært spennende lesing for kristne, og burde være obligatorisk lesing for både prest og lekmann. I avsnitt 7c står det ”

We encourage young Christian academics to consider a long-term career in the secular university, to (i) teach and (ii) develop their discipline from a biblical worldview, thereby to influence their subject field. We dare not neglect the Academy”.

Vel, norske kristne må være de tøffeste kristne i verden. For vi neglisjerer akademia, hele tiden. For akademia har lenge vært neglisjert og tidvis talt nedlatende om i kristne sammenhenger. Selv ble jeg i min ungdom sterkt advart mot hvilke forførende krefter som eksisterte på universiteter rundt i verden, og hvor destruktiv miljøet der kunne være. Heldigvis hadde jeg lærere og venner som senket terskelen for å trå inn i fiendens rekker. Takk Gud for det.

For mange høres dette latterlig ut, men det er fremdeles mange kristne som neglisjerer akademia. Ikke bare taler en nedlatende om akademia, men en underminerer akademia som misjonsmark. Videre eksisterer det en rekke pastorer, særlig ungdomspastorer, som med sitt bibelskole år tror de er velutdannet nok til å kunne fatte en konklusjon om hvor vitenskapen feiler og hvordan samfunnet er ført vil. Selv har jeg ved en rekke anledninger hørt unge talere hevde at vi lever i en verden hvor alt er relativt. En slik konstruksjon av en verden i ekstrem etisk relativisme er så virkelighetsfjern og er ikke i nærheten av nåtidens debatt om metaetikken. Kan det være at samfunnsanalysen bommer fordi ungdomspastorer kopierer oppfatninger fra kristne som svarte på samfunnsspørsmål på 70-80-tallet? Ikke vet jeg, men jeg mener det er på tide å komme videre til kjernen.

Hva gjør vi med Akademia? 

Kjernen av punkt 7 i ”the Cape Town commitment” er at vi ikke kan holde oss unna akademia lenger. Det er ikke bare på tide å ta troen til akademia, men å ta akademia til troen. Det nytter ikke å slenge bibelvers og opplevelser mot logikk og akademisk argumentasjon, det vil aldri bli en dialog. Vi må lære oss å tale det akademiske språket, først da vil vi kunne samtale med akademikere. Men hvorfor skal vi bry oss om denne gruppen? Hvorfor er den så viktig? Svaret er at akademia er den arenaen som har størst innflytelse på samfunnet. Det som blir diskutert og fremstilt på universiteter er det seksåringen din vil lære på skolen. Men det er ikke en skremmende tanke, det er en enorm mulighet!

Videre er det også en enorm misjonsmark, men språket er ikke nødvendigvis etter den klassiske misjonsforståelsen. Selv har jeg hørt en rekke innvendinger mot en intellektuell fremstilling av troen, og at dersom en ikke taler til hjerte er all innsats håpløs. Men er virkelig kroppen delt opp slik? Er det slik at hjerte er mer funksjonelt enn hodet? Jeg tror begge deler kan være svært varierende. Men dersom det er slik at vi må tale til hjertet, så tror jeg tanken kan være en god vei dit hen. Dersom veien til en manns hjerte er gjennom magen, så kan veien til en akademikeres hjerte likegodt være gjennom hodet.

Vi nærmer oss akademia sakte.

Heldigvis så er det en rekke mennesker som har tatt Cape Town commitment på alvor, og som har begitt seg ut i den akademiske verden. Noen gjør det i det stille på arbeidsplassen, studiestedet eller i vennegjengen. Videre er det noen som gjør det i større skala og som virkelig står i bresjen for å hevde den kristne forståelseshorisonten i akademia. Bjørn Are Davidsen, Daniel Joakim Kleiven, Lars Dahle, Tankesmien Skaperkraft, Skepsisuka(NKSS), Veritas osv. Disse er noen av organisasjonen og personene som er med på heve det akademiske nivået til kristen tro i Norge, men en må også heve nivået til pastorer, ungdomsledere o.l. Å være kalt er viktig, men å la seg utruste er mer enn bare en å bare besitte Den Hellige Ånd. Det krever også innsats, kunnskap mm. Den finner en bla på universitetene!

Jeg har selv erfart hvordan overgangen til akademia har styrket både min tro og min tvil. Troen på Kristus er sterkere enn noen gang, men tvilen på kompetansen til unge ledere og pastorer er blitt mye større. Skal jeg virkelig tro mer på en 23 åring med bibelskole i bagasjen enn en 50-åring som er professor i historie, filosofi, religion eller lignende? Hvem tror du er mer skikket til å gjøre en analyse av samfunnet, etikk osv? En 50 år gammel professor som tror på Jesus, han ville jeg hørt på.