Ja, dette er unorsk. Likevel deler jeg det, men hvorfor?
Fordi dette utsagnet fra en jeg ser opp til beveger noe helt spesielt i meg. Ikke at jeg blir selvtilfreds og tror jeg er noen ekspert. Nei, det vekker en nysgjerrighet og en iver etter å fortsette å lære mer, jobbe videre med å skrive kronikker og å utvikle min evne til å kommunisere et viktig budskap. Ja, det skaper lysten til å forfatte en bok om dette og mange andre emner som jeg er interessert i.
Dette er derfor ikke et innlegg til selvskryt, men en påminner for meg og alle andre om at jeg vil fortsette å utforske og utvikle denne formen for kommunikasjon. Hvem vet hvor den reisen kan ta meg. Kanskje er det starten på et nytt kapittel.