Ensomhet i Bibelen

«Jeg savner menigheten min så fælt, Kristoffer», sa hun tårevått. Jeg hadde akkurat hjulpet den vanligvis så travle enka med å være med på vår digitale kirkekaffe. De tårekvalte ordene traff meg tungt, for jeg hadde ikke tenkt over hvor ensom hun faktisk var i de to månedene der menighetens aktiviteter var uteblitt.  

Det har vært noen tøffe måneder for mange, men enkelte kjenner nok ekstra på ensomhet i disse dager. Det er raskt å glemme at ensomhet kan ramme hvem som helst. Ikke bare dem som er single eller enke/enkemenn, men også dem som lever i tosomhet kan kjenne på savnet etter kollegaer, venner, familie, osv. Men hva sier egentlig Bibelen om ensomhet? Kan vi lære noe der? 

Er ensomhet et tema i Bibelen? 

For mange av oss handler Bibelen om fellesskap, men Bibelen er også fylt med hendelser og historier om ensomhet. Tenk bare på Josef når han ble forlatt av sine brødre i brønnen. Han kjente nok på svik, men ensomheten må også ha tynget ham. 

David opplevde også det å være ensom. I Salme 25:16-17 skriver David, «Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs.Ta bort det som tynger mitt hjerte, før meg ut av mine trengsler!». Moses var også tynget av ensomhet da folket virker å vende seg mot ham, «Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene. Det er for tungt for meg» (4.Mos 11:14). Profeten Jeremiah omtaler seg også som ensom (kap. 15), selv Jesus fikk kjenne på ensomhet da han hang på korset og ropte i fortvilelse, «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?».  

Det kan være raskt å glemme hvor stor plass ensomhet har i menneskers liv. Og det er noe av det forunderlige når jeg leser Bibelen. Plutselig oppdager jeg at mennesker til alle tider har vært ensom i perioder eller over lengre tid. Når Josef, Moses og David kunne kjenne på ensomhet, er det kanskje ikke så rart at også vi kan kjenne på det. Det gjør at Bibelen kommer litt nærmere. Den snakker om helt hverdagslige opplevelser og situasjoner som jeg også kan relatere meg til. La oss se litt nærmere på hva Bibelen sier om ensomhet og hvordan menneskene håndterte det. 

Hva er ensomhet? 

Ensomhet er en følelse av ubehag eller smerte forårsaket av en opplevelse av utilstrekkelig tilknytning til andre. Ensomhet er ikke det samme som å være alene, men det er en smertelig følelse. Ensomhet kan med andre ord ramme hvem som helst, og forutsetter ikke hvorvidt en omgås andre mennesker eller ikke. 

Selv er jeg en svært introvert person som virkelig verdsetter det å være for seg selv. Noen av de gangene jeg har kjent sterkest på ensomhet er faktisk på større arrangementer og festivaler der jeg ikke har opplevd å passe helt inn. Slik er det nok for mange. 

Dette ser vi også i Bibelen. Jeremiah som kjenner på at «alle» er enige om å være imot ham. Moses opplever noe av det samme når hele folket klager og virker å bebreide både Moses og Gud. Kanskje var det helt reelt at alle var mot dem, men det taklet det nok godt flere ganger. Derimot var det opplevelsen av å være ensom syndebukk, ekskludert fra fellesskapet, som tynget dem. De følte seg alene. 

Hvordan kom de seg ut av ensomhet? 

Det er ikke alltid så godt å vite hvordan en kommer seg ut av ensomhet. At Josef kom ut av brønnen førte ham ikke ut av ensomhet nødvendigvis. Moses var så ensom at han ber Gud om å heller ta livet av ham, enn å la ham gå å bære byrden til hele folket. Det er dramatiske og alvorlige ord. Men hvordan kommer Moses ut av det? 

En skal være forsiktig med å se etter oppskrifter for selvhjelp og livsmestringer i Bibelen. Men det kan være godt å se etter noen elementer som virker å være sentrale og som vi kan ta med oss i våre egne liv. 

I Moses tilfelle er det to ting han gjør som jeg tror er viktig. Det første er at han er åpen og ærlig med Gud om hans følelser og utfordringer. Han roper ut sine følelser. Han kommer akkurat som han er fremfor Gud. Det andre er det som Gud foreslår som løsning. «[…]De skal bære byrden av folket sammen med deg, så du slipper å bære den alene» (4.Mos 11:17b). Gud viser Moses at det er flere som kan være med og bære den byrden som Moses kjenner på. Han er ikke alene, selv om han følte det slik der og da. Han kunne ta kontakt og be om hjelp. Han kunne invitere andre inn i sitt liv og be dem hjelpe ham. Og ikke bare det, men Gud ville det slik. 

Men Bibelen gir oss ikke bare gode perspektiver om hvordan vi skal håndtere vår egen ensomhet. For enda viktigere, enn hvordan den som opplever ensomhet håndterer det, er hvordan samfunnet rundt håndterer ensomhet. Der har vi et stort ansvar, ikke minst som etterfølgere av Jesus. 

Vårt ansvar er å bekjempe ensomhet

For noen måneder siden fikk jeg møte eieren av en nyetablert kafé der jeg bor.  Jeg spurte henne om hvorfor hun hadde startet den. «Fordi jeg drømmer om å bekjempe ensomhet», svarte hun. 

Den setningen har brent seg fast hos meg. Ensomhet er ikke bare et problem for den som er ensom, men det har store konsekvenser for et helt samfunn. Det spennende er at det er nettopp samfunnet som kan gjøre noe med ensomhet. 

Det viktigste med den lokale kaféen som jeg nevnte ovenfor, er at den nettopp bekjemper ensomhet. Etter samtalen med eieren kom jeg i snakk med en stamkunde. Han var blitt enkemann og hadde en spennende, men turbulent livshistorie å fortelle. Han fortalte med gledes tårer om hvordan han opplevde å komme inn i kaféen; «Jeg har aldri opplevd en slik mottakelse noen gang. Det er som å komme hjem. Et sted å høre til».  

Bibelen utfordrer oss til det samme. Til å bekjempe ensomhet. I Romerbrevet kap. 12 kan vi lese, 

«Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke.  Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter» (Rom 12:10-15).

I Apostlenesgjerninger ser vi hvor sterkt de troende holdt sammen i bønn og fellesskap, og hvordan de delte alt med hverandre. Men enda sterkere er hvordan Jesus hele tiden oppsøker de ensomme og de utstøtte. 

Jesus møter den ensomme Sakkeus

Jeg har mange ganger latt meg undre over Sakkeus sin voldsomme reaksjon på at Jesus velger å komme på besøk til ham. For selv om mannen i gata ikke syntes noe særlig om tollere og mente at Sakkeus var syndig, så vil det være rimelig å tro at også Sakkeus hadde en omgangskrets. En overtoller var kanskje ikke populær i folket, men han må absolutt ha hatt en plass blant eliten i samfunnet. Men så skjer det noe i det Jesus ser Sakkeus og ønsker å møte ham. Sakkeus vil gi halvparten av det han eier til de fattige og ønsker også gi firedobbelt tilbake til dem han hadde presset penger fra. 

Vi vet ikke hvor mye det er snakk om. Vi vet heller ikke om Sakkeus faktisk gjorde det, men vi vet at Jesus svarer ham med å si, «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Lukas 19:9-10). Det er først i det siste at jeg virkelig har oppdaget hvor ensom Sakkeus må ha vært. Ikke fordi han ikke hadde omgangskrets, men fordi han lengtet etter en relasjon som betydde noe mer. Han lengtet etter en relasjon med Gud. Og det er det Jesus gir ham, akkurat da han trengte det som mest. 

Guds oppdrag: å bekjempe ensomhet. 

Og det er utfordringen til oss etterfølgere. Vi skal selvsagt være med å bekjempe ensomhet. Vi skal ta vare på hverandre, besøke hverandre, hjelpe hverandre og invitere mennesker inn i vårt fellesskap. Men vi har også fått i oppdrag å bekjempe en annen type ensomhet. Den ensomheten som oppstår når en ikke opplever å ha en relasjon til Gud. Det er et stort oppdrag, men vi er heldigvis ikke ensomme i det oppdraget. For vi er mange i verden med det samme kallet og oppdraget, og med oss har talsmannen som skal vitne om Jesus for oss også.