Skrevet for http://www.return2sender.no
Det er ikke lett å oppdage at Gud lever opp til forventningene, når vi ikke har noen forventninger til Ham
Det er advent. En tid fylt med forventninger til det vi minnes at har skjedd en julekveld. Samtidig er det en tid til ettertanke, og for meg har det dreid seg mye om hvilke forventninger vi har til Ham som kom.
Selve ordet forventning kan vekke litt ulike assosiasjoner. Å måtte leve opp til noens forventninger kan være slitsomt, men det kan også være motiverende. Samtidig finnes det ikke noe vakrere enn å overvære et barns forventninger til julefeiring og julekos. Forventning kan være utrolig vakkert og handler om tillitt.
Jeg er blitt litt podkastnerd. I en av mine faste podkaster diskuterte programlederne hvorvidt kirken har forventninger til det Gud gjør, eller om Gud ikke lenger tenkes som handlende. Den refleksjonen har satt sine spor i meg, fordi jeg kan ha litt lave forventninger til Guds handlinger i dag.
Det må være vondt for en levende Gud å oppdage at hans etterfølgere ikke tror at han griper inn. Jeg tipper at han merker det i bønnene våre. Hvem har vel ikke bedt om Guds inngripen, men også gitt han en plan B og C? Det er godt at troen vår ikke hviler på hvorvidt Gud griper inn akkurat slik vi hadde forestilt oss. Samtidig er det trist om vi ikke kan ha tillitt til at Gud lever og er handlende i dag også.
Jeg tror at Gud griper inn, også i dag. Noen ganger skjer det på dramatisk vis, men stor sett beveger Gud seg i det stille. Det kan være vanskelig å få øye på de små endringene han gjør i våre liv, men de kan få store konsekvenser. Denne adventen har jeg derfor forsøkt å merke og å sette pris på de små endringene som Gud gjør i mitt liv. For jeg kan ha store forventninger til at Guds stille inngrep kan være livsforvandlende.
Kristoffer Eknes 