I en tid hvor samfunnet får et større livssynsmangfold er det bare rimelig å gjøre evaluering av praksisen av skolegudstjenester. Dessverre angriper en alltid den debatten fra feil vinkel. Noe av problemet ligger i en fremstilling av at en avskaffelse av tilbudet er den beste og eneste løsning på et økende mangfoldig livssynslandskap.
Lektor og humanist, Christian Lomsdalen, spør om det ikke er på tide å etablere at gudstjeneste er foreldrenes ansvar i Dagensdebatt.no 22.09.16. Utgangspunktet virker å være det økende mangfoldet av livssyn i det norske samfunnet, og jeg deler hans iver i å evaluere skolegudstjenestens posisjon. Likevel synes det å være store svakheter i argumentasjonen til Lomsdalen. Eksempelvis virker det å være irrelevant hvorvidt innholdet i skolens alternative tilbud er adekvat. At det alternative tilbudet ikke er attraktivt betyr ikke at en må avskaffe skolegudstjenesten, men heller at en bør endre eller avskaffe alternativet. Likevel har Lomsdalen noen relevante argumenter som omhandler skolen og foreldrenes ansvar ovenfor unges eksponering for ulike livssyn, samt hvordan en skal forholde seg til et mer mangfoldig livssynslandskap. La meg ta det første først.
«Refleksjonsgrunnlaget er at foreldre har ansvar for barnets oppdragelse. Tilsvarende har skolen ansvar for barnets utdannelse. Begge har separate ansvarsområder, men de har et felles ansvar for å gi barnet muligheten for selvstendig refleksjon. Denne forståelsen gjør et trosmonopol problematisk».
Slik formulerte jeg meg i en tidligere debatt om samme tema i Bergens Tidende, og jeg har ikke forandret mening siden den gang. Et argument for at skolen skal invitere til deltakelse handler nettopp om å eksponere unge for ulike meninger, livssyn og verdenssyn. Ettersom en møter livssyn som til dels ikke er forenelige med hverandre, blir en gitt muligheten for selvstendig refleksjon. I tillegg bidrar en også til at unge kan få utfordret tankegodset hjemmefra og på den måten også orientere seg med storsamfunnet. Nå er det likevel ikke dette jeg reagerer mest på i teksten. Det er nemlig skribentens argumentasjon om konsekvens av mangfold som jeg finner mest problematisk.
Det er ingen tvil om at både kirke- og livssynslandskapet har endret seg de siste årene. Det gir også grunn til å vurdere hvordan skolen skal håndtere denne endringen. I en periode hvor en har jobbet med å øke avstanden fra kirke og stat, er det klart at en må spørre seg hva som er hensikten med å holde gudstjeneste i skoletiden. Det som forundrer meg er at responsen på dette mangfold er å ekskludere det helt. Det virker å være en «alt eller ingenting»-holdning. Siden det ikke er praktisk gjennomførbart å involvere alle livssyn virker den naturlige konklusjonen å være at ingen skal involveres. Men er det virkelig den beste løsningen? Jeg tror ikke det. «Noe er bedre enn ingenting» er en mer forståelig respons på et økt mangfold. Tilbudet om skolegudstjenesten er et minimum og burde utvides til å også inkludere de andre store livssynene som islam, jødedom og ateisme. Dersom samfunnet virkelig er så mangfoldig, så burde det være mulig å også engasjere aktører med en slik bakgrunn.
Når så skribenten spør om det ikke er på tide å etablere at kirkegangen er foreldrenes ansvar, så er det som om det ikke henger sammen med budskapet i teksten. For vi kan gjerne etablere at foreldre har ansvar for den jevne kirkegang, men det betyr ikke at skolen skal holde seg unna religiøse seremonier. Det er tross alt en enorm mulighet og arena for å tilegne seg kunnskap, samtidig som det gir muligheten for selvstendig refleksjon. At noen ønsker å fjerne en slik mulighet for eksponering av andre kulturer og livssyn er svært betenkningsverdig, og potensielt fordummende. For en trenger slike møter for å bedre forstå vårt mangfoldige samfunn, og ærlig talt så er det norske folk sulteforet på slik kunnskap.
Kristoffer Eknes 