KONSEPTUALISERING AV TRANSMIGRASJON

Fremstillinger, utviklinger og utfordringer i forskningslitteraturen.Untitled design (1)

Innholdsfortegnelse

    • Sentrale utfordringer for konseptualiseringen.
    • Problemstilling og struktur.
  • Transmigrasjonslignende begreper.
    • Transittmigrasjon – tidlig begrepsutvikling og forvirring
    • Transittmigrasjon – samfunnsvitenskapens begrepsavklaring.
    • Etappevandring – Ingrid Semmingsen
    • Transmigrasjon
    • J. Landa – en reaksjon på «the Alien Act, 1905»
    • Andrew A. Keeling – i skjæringspunktet mellom bedrifts-, maritim- og migrasjonshistorie.
    • Points of Passage – Brinkmann, Carlsson og Eilers.

3.3.1. Immigranter eller transmigranter – Tidsbruk som definisjonskriterium.

  • K. Sebak – Transmigrasjon i Skandinavia.
  • Oppsummering og konklusjon.
  • Litteraturliste

 

Innledning:

  1. September 1911 steg en nyutdannet pølsemaker ombord i dampskipet C.F. Tietgen som lå ved havn i Christiania[1]. Tretten dager senere trådde den samme mannen ut av båten og inn i en siste kontrollpost før han tilslutt kunne sette sine ben i USA[2]. Sådan inngikk vedkommende i statistikken over dem som utvandret fra Norge, men denne mannen var likevel ikke en vanlig utvandrer. Pølsemakerens navn var Georg Ernst Heinrik Hoffmann, senere forkortet til Ernst Hoffmann. Han var født i Tyskland, men hadde bodd i Steenstrups gate 23 i Kristiania med sin svenske kone og deres tre barn i over ti år[3]. Eksempelet illustrerer problematikken omkring hvorvidt Ernst Hoffmann var en innvandrer, en utvandrer, begge deler eller noe helt annet[4]?

Som i eksempelet ovenfor kan migrasjon bestå av mer enn en enkeltreise fra et opprinnelsesland til et potensielt nytt hjemland. Ofte består migrantreisene av flere reiser og oppholdssteder, både innenriks og utenriks. Noen ganger vil migranten forbli på en mellomstasjon i flere år, andre ganger i timer eller dager. Dette gjør migrasjon til et mer komplekst felt enn det den tradisjonelle kategoriseringen av inn- og utvandring formidler. Migrasjonsforskningen har ofte blitt gjennomført fra et nasjonalstatlig perspektiv og har dermed ikke vært i stand til å fange opp den delen av reisen som ligger mellom emigrasjon og immigrasjon. Det har også ført til at en ikke har vært i stand til å få oversikt over hele migrasjonsmønsteret, selv om enkelte har forsøkt å forene funn fra utvandrings- og innvandringslandene.  En kan si at det har vært lite samsvar mellom kart og terreng. Kartet har rett og slett vært for lite detaljert, og har dermed også forenklet fremstillingen betydelig.

Bevisstheten omkring dette «hullet» i forskningslitteraturen har økt noe siden 1990-tallet, men er fremdeles lite utforsket. I den norske forskningslitteraturen omkring migrasjon i perioden 1825 – 1930, har den metodologiske nasjonalismen vært dominerende, og dermed i liten grad knyttet sammen de ulike sidene ved migrasjonen. I den sammenheng har utvandringen vært hovedtemaet fra Ingrid Semmingsens «Veien mot Vest», og aspekter ved emigrasjonen dominerer fremdeles norsk historieskriving[5]. Selv om Semmingsen kort belyste migrasjonsreisers etapper, ble det sett som et innenriksfenomen. Først i 2003 ble innvandringen i perioden gjort til emne i boka «Norsk Innvandringshistorie – I Nasjonalstatens tid, 1814-1940». Denne utviklingen gjenspeiler til dels periodens egen bevissthet omkring samtidens migrasjons. Jan Eivind Myhre formulerer det slik; «Det er påfallende at selv de politikerne som hadde størst betenkeligheter med opphevelse av passtvangen, ikke tenkte innflytning til landet, bare utflytting[6]». Like påfallende kan det sies å være at forskningen ikke evnet å fokusere på innvandringen før ved tusenårsskiftet. Et annet aspekt ved utviklingen av fagfeltet er at det skulle ta ytterligere ni år før den første publikasjonen i en norsk forskningskontekst vendte seg mot et transnasjonalt perspektiv, i form av transmigrasjon.

Sentrale utfordringer for konseptualiseringen.

Konkret har dette åpnet opp for en rekke diskusjoner omkring hvordan en skal forstå og fremstille dette «hullet» i forskningen, noe som vil være et sentralt aspekt i denne teksten. Både i samfunnsvitenskapelige- og humanistiske kretser, hvor en har jobbet med ulikt empirisk grunnlag, har det dukket opp interessante problemstillinger[7]. For det første har en kritisert forskningsfeltets metodologiske nasjonalisme, som tradisjonelt har vært migrasjonsfortellingens rammeverk. Det har ført til et ønske om en mer global tilnærming, som i hovedsak har uttrykt seg gjennom fokuset på transnasjonale nettverk og forbindelser på tvers av grenser[8]. Når det gjelder samfunnsvitenskapene så har kritikken vært rettet mot det eurosentriske, og har etterlyst tilnærminger som vil gi en global fremstilling[9]. En annen diskusjon har dreid seg om forholdet mellom migranters intensjoner og deres faktiske handlinger. Særlig i samfunnsvitenskapen er dette blitt emne for debatt, mye grunnet at begrepet «transittmigrasjon» har vektlagt migranters intensjoner for å avgjøre hvorvidt noen var immigranter eller transmigranter[10]. Denne diskusjonen henger også tett sammen med en tredje som omhandler tidsnærhet til forskningsobjektet. Tidsavstanden til forskningsobjektet vil kunne påvirke om en kan konkludere individers tilhørighet i en bestemt rigid migrasjonskategori. Det utfordrende er at så lenge migranten enda lever, kan individet ha mulighet til å endre migrasjonsstatus. Altså vil en person som har emigrert fra en stat, via en annen stat, til en tredje stat kunne kategoriseres som emigrant, transittmigrant eller immigrant. Her vil valg av metode og perspektiv være med å bestemme migrantens plassering. Migranten kan også ende opp å returnere til sitt opprinnelige hjemland og dermed bli returmigrant. En fjerde diskusjon omhandler migrantens tidsbruk i et vertsland[11]. Som tidligere nevnt så varierer lengden på migrantens opphold i staten som utgjør et midlertidig oppholdssted[12]. Det byr på noen problemer, både for hvordan en skal forstå dette oppholdet og ikke minst hvordan en skal forklare det. Eksempelvis vil det være vanskelig å vite hva som avgjorde lengden på oppholdet til Ernst Hoffmann og hvor lenge det hadde vært hans intensjon å reise til USA. Var det omstendigheter som forårsaket at han måtte reise, eller var det omstendigheter som gjorde at han ble i Norge så lenge? Denne tidsbruken er et sentralt element for å forstå utviklingen av begreper som omhandler lignende fenomener, og for om forskningslitteraturen søker å fylle vakuumet mellom emigrasjon og immigrasjon eller om en ønsker å fremstille hele migrasjonsreisen.

Problemstilling og struktur.

Med denne korte skisseringen av fagfeltets kontekst og utfordringer vil denne teksten gi et nærmere innblikk i utvalgt forskningslitteratur som omhandler transmigrasjonslignende begreper og forståelsen av fenomenet de forsøker å konseptualisere. Her vil de ulike begrepene være med å belyse utfordringene som forskningen står ovenfor omkring avgjørbarhet, omfang og fleksibilitet. De sentrale begrepene i denne teksten vil være etappevandring, transittmigrasjon og transmigrasjon. Utvalget er basert på et ønske om å fremme ulike begrepsdefinisjoner, sentral problematikk, emnets mangfold og fagfeltets utvikling eller manglende utvikling. Det kan virke omfattende, og det er klart at alt ikke kan presenteres. Likevel tror jeg utvalget representerer de grunnleggende og sentrale elementene innenfor forskningsfeltet og vil være tilstrekkelig til å svare på oppgavens problemstilling om hvordan forskningslitteraturen fremstiller og forstår migrasjonsreiser hvor en reiser fra et land, via minimum ett annet, til det landet migranten bosetter seg i.

Konkret vil teksten være delt i tre deler. Den første delen omhandler særlig samfunnsvitenskapene og begrepet transittmigrasjon som brukes om tiden fra ca. 1980 og frem til i dag. Ved å peke på utviklingen av begrepsforståelsen vil denne delen gi et innblikk i sentrale spørsmål og utfordringer knyttet til kategorisering av migrasjon og til den type fenomen som begrepet forsøker å favne. I forlengelsen vil det være fordelaktig å kort presentere begrepet «etappevandring», et begrep som peker på at migrasjon består av flere reiser, men som utelukkende brukes omkring innenriksreiser. Dette begrepet bruker empiri fra perioden ca. 1825-1930. Den andre delen vil omfatte utvalgt forskningslitteratur som bruker begrepet transmigrasjon og omhandler samme periode. Utvalget i denne delen er basert på et ønske om å vise utvikling i litteraturens fremstilling, samt vise variasjonen av forståelsen av begrepet. Den vil dreie seg om begrepsforståelse, fortelling og fremstilling. Teksten vil også kunne peke på uutforsket terreng som fremtidige studier kan se nærmere på. Den siste delen vil oppsummere sentrale aspekter ved de to første delene.

Til sist vil det også være nyttig å gjøre oppmerksom på bruken av forskernes navn, når teksten egentlig presenterer enkeltverk. Jeg er ikke fremmed for at denne fremstillingen kan være urettferdig ovenfor de ulike forskerne ettersom den ikke kan gjenspeile potensiell utvikling og endring hos de nevnte forskerne. Likevel er bruken av forskernes navn et bevisst valg. For det første kan en forvente kontinuitet hos de individuelle historikerne, og det vil være referert til de aktuelle verkene som fremstillingen baserer seg på. Til sist er bruken valgt av den enkle grunn at det er lettere å forholde seg til korte navn, enn lange titler.

Transmigrasjonslignende begreper.

I forskningslitteraturen er det en rekke begreper som blir brukt om transmigrasjonslignende fenomener, her forstått i en vid forstand som migrasjon via minimum ett land. De ulike begrepene etablerer seg i ulike kontekster og tidsperioder. I det kommende kapitelet skal jeg i hovedsak se nærmere på to sentrale begreper; transittmigrasjon og etappevandring. Ettersom det bare er etappevandring som har blitt anvendt i norsk forskning, vil jeg hovedsakelig henvise til internasjonal forskningslitteratur omkring transittmigrasjon. Det vil gi et mer helhetlig innblikk i forskningsfeltets internasjonale kontekst og være i tråd med etterlysningen i evalueringen av historiefaget om en større internasjonalorientering[13]. Videre vil etappevandring vær en nyttig overgang til transmigrasjonskapittelet. Valget av litteratur omkring transittmigrasjons er basert på nytten i å se utviklingen og dialogen omkring migrasjonsbegrepet i vår samtid. Og selv om empirien er en annen enn for de andre begrepene, så er problematikken også relevant for transmigrasjonsbegrepet.

  • Transittmigrasjon – tidlig begrepsutvikling og forvirring.

Transittmigrasjon er et begrep som har markert seg ved en vektlegging av intensjoner. Begrepets opprinnelse er vanskelig å fastslå, men det etablerer seg i politiske og samfunnsvitenskapelige miljøer på tidlig 1990-tallet[14]. Det ble brukt om migranter som søkte midlertidig opphold i en stat for å komme seg til en annen, særlig rettet mot opphold i stater som grenset til Den Europeiske Union(EU) eller hvor stater innenfor unionen var regnet som endelig destinasjon. Videre utviklet en betegnelser som «transittmigranter» og «transittstater». Disse var ment å påpeke en spesiell utfordring, nemlig hvordan en skulle forholde seg til migranter som potensielt søkte å komme inn i unionen. Her er det rimelig å si at begrepet ble konstruert for utforming av politiske tiltak.

Dersom en ser videre på ulike definisjoner av begrepet, så er de nettopp ulike, men noe har de likevel felles. Den første definisjonen av transittmigrasjon finner en i Forente Nasjoner(FN); “Migration in one country with the intention of seeking the possibility there to emigrate to another country as the country of final destination[15]”. I tiden som fulgte ble flere definisjoner presentert, men de tilførte lite nytt til begrepet[16]. Det som er verdt å merke seg er vektleggingen av intensjoner som kriterium for å avgjøre hvorvidt migranter ble regnet å være i transitt eller ikke. Den mest sentrale og omdiskuterte definisjonen er å finne i boka «Transitt Migration – The Missing Link Between Emigration and Settlement» av Aspasia Papadopoulou – Kourkoula i 2008.  Der blir transittmigrasjon definert som; «…the situation between emigration and settlement that is characterized by indefinite migrant stay, legal or illegal, and may or may not develop into further migration depending on a series of structural and individual factors[17]».

Denne definisjonen gir et lite innblikk i utviklingen og forvirringen av «transittmigrasjon». Her virker forfatteren å vende tyngdepunktet noe bort fra intensjoner. Samtidig er ikke definisjonen noe mindre problematisk ettersom den ikke sier noe om avgjørbarhet, og selv om Papadopoulou – Kourkoula uttrykker et opphold på ubestemt tid, så risikerer hun å inkludere migranter som senere vil bli kategorisert som returmigranter eller immigranter. Til sist så tok ikke definisjonen ett oppgjør med intensjoner, men endrer fokuset til de facto hendelser og til strukturelle og individuelle faktorer – uten å påpeke hva disse faktorene var. Denne definisjonen blir nærmest sett på som kulminasjonen av begrepets diffusgjøring[18].

Utover dette ble også transittmigrasjon brukt om ulovlig migrasjon i form av kriminale nettverk, moderneslaveri, osv. Begrepet ble så diffust at en gruppe samfunnsvitere så behovet for å forsøke å gjøre en opprydning i begrepsbruken.

  • Transittmigrasjon – samfunnsvitenskapens begrepsavklaring.

I 2012 kom publikasjonen «Population, Space and Place» hvor bruken og forståelsen av transittmigrasjon ble nøye undersøkt og kritisert. I denne sammenhengen er det to elementer en må merke seg. For det første må en se på hvordan forfatterne kritiserer tidligere begrepsbruk og definisjoner. Videre må en se på hvordan de ønsker at fenomenet skal forståes.

Dersom vi tar innvendingene først, så er det klart at det presenteres noen generelle innvendinger mot det politiserte begrepet, mangfoldig begrepsbetydning, en europeisk orientering mm[19]. Den mest systematiske kritikken blir fremmet av Collyer og de Haas, og plasserer kritikken i en generell problematisering av kategorisering av migrasjonstyper. De vektlegger to problemer. Det første er den generelt eurosentriske tilnærmingen som gjenspeiler seg både i forskningsobjekt, og i begrepsforståelsen[20]. Særlig den politiserte begrepsbruken blir dementert, men også hvordan nasjonalstaten og EU forblir premissleverandør for hvordan en forstår, bruker og tilpasser migrasjonsbegreper[21]. Den andre problematiseringen omhandler hvorvidt begrepsforståelsen er i overenstemmelse med de facto migrasjon[22]. Altså, om transittmigrasjon løser noe av problemene som andre migrasjonskategorier møter. Her hevder forfatterne at «transittmigrasjon» ikke er et innovativt begrep, og at det ikke løser dikotomien mellom immigrasjon og emigrasjon, men bare tilfører en ny rigid kategori[23]. Innvendingen poengterer også forholdet mellom intensjon og handlingsrom og hvordan de ikke er satte størrelser, men at de kan endre seg. I tillegg hevder de at transitt impliserer et kort opphold, noe de finner problematisk å forsone med empirien som indikerer at individer ikke venter i transitt, men søker opphold som senere kan vise seg å være midlertidige – i likhet med begrepet etappevandring[24]. De etterlyser et dynamisk begrepsapparat hvor migranter har muligheten for å bli identifisert i ulike kategorier i takt med det realhistoriske og langt i å hevde at transittmigrasjonsbegrepet er «… not only political charged…, but inaccurate and so unhelpful from an analytical perspective[25]».

Forfatterne presenterer deretter noen løsninger. Den første løsningen er å analysere transittmigrasjon på et makronivå – altså i en større global kontekst. For dem er det problematisk å bruke betegnelsene transittmigranter og transittland, men å bruke «transitt» til å identifisere migrasjonsruter, nettverk og tidsaspekter, presenteres som nyttig[26]. Videre fremmer de viktigheten av å fremstille migrasjon som en prosess hvor en så langt som mulig må skille mellom intensjon og utfall til individene. Hvordan det skal gjøres blir imidlertid ikke presentert. De lanserer også et nytt begrep, fragmentert migrasjon, uten å gi en eksplisitt definisjon av begrepet. Hovedtanken bak begrepet er at mennesker er opportunister, som alltid vil ønske seg et bedre liv. Det betyr ikke at en umiddelbart søker livet med de største goder og muligheter, men at en søker til steder hvor en kan forvente å få muligheten til å forbedre levevilkår. Fragmentert migrasjon presenteres som egnet for å fremheve prosessen hvor individer skifter fra de ulike kategoriene for migrasjon[27].

Det er ingen tvil om at kritikken til Collyer og de Haas er berettiget, men dessverre så faller deres eget arbeid tidels for samme kritikk. For det første er det interessant at en adresserer problemet med det eurosentriske, men i praksis faller for egen kritikk. De fremmer ikke hvordan de afrikanske migrasjonsnettverkene også kan regnes innunder fenomenet transittmigrasjon.  Videre kritiserer de ønsket om å spå en potensiell hendelse i fremtiden, men uten å selv å integrere dette i deres eget begrep. Dette gjenspeiler hvor problematisk det kan være å analysere sin egen samtid. Det som forfatterne utmerket poengterer er hvor stor variasjon det er blant migrantens midlertidige opphold. Dermed kan en spørre seg om det er noen migranter som blir utelatt fra de ulike studiene, en problematikk som forblir underkommunisert i historiefaget.

En kan også undres over hvorvidt det er mulig å fastslå hvilke(en) migrasjonskategori(er) en har med å gjøre så lenge objektet fremdeles har muligheten til å tre inn i en ny kategori. Kan avstand i tid gjøre det lettere å definere et begrep som forsøker å avdekke fenomenet? Før en svarer på det vil det være fordelaktig å se nærmere på begrepet «etappevandring», som til tross for sin domestiske orientering er nært beslektet til de andre behandlede begrepene.

  • Etappevandring – Ingrid Semmingsen.

Dersom en ser nærmere på migrasjonsreiser i norsk historieforskning, hvor en reise består av mer enn bare én reise på veien mot en endelig destinasjon, er etappevandring sentralt[28]. Begrepet er først omtalt i forskningslitteraturen på 1940- og 1950-tallet. Semmingsen introduserte «etappevandring», og demonstrerte hvordan utvandringen i Norge, mellom 1865 – 1915 foregikk i etapper fra bygd til by[29]. Det essensielle i denne sammenheng er at etappene ble behandlet som et innenriks fenomen, men begrepet er likevel relevant fordi det fremmer poenget om at migrasjonsreiser sjeldent består av én reise fra A til B.  Semmingsen illustrerte hvordan innflyttere utgjorde majoriteten av utvandrerne fra storbyene. Altså bestod utvandringen ofte i flere reiser og midlertidige oppholdssteder[30]. Denne type etappevandring finner en også i studier helt opp til vår samtid, f.eks. i Austeviks masteroppgave som viser hvordan ugifte kvinner gjerne søkte opphold i byene i noen år før de reiste videre til Amerika[31].

Dersom en skal presentere noen viktige elementer ved dette begrepet, så er det tre ting som må nevnes. Det første er at fenomenet blir tidlig identifisert, men ikke definert. Det blir kort beskrevet med en vektlegging av empirien. Videre kan det faktum at forskningslitteraturen ikke tildeler den særlig oppmerksomhet, tyde på at fenomenet var så innlysende at en ikke så betydningen av å fremme denne dynamikken[32]. Det siste poenget er at en ikke har behandlet lignende internasjonale fenomener i forskningslitteraturen før på 1990-tallet, et utsagn en kan diskutere ettersom studier av transmigrasjon har en tendens til å ekskludere migranter som søker opphold og arbeid i det som senere viser seg å bare være en etappe på en lengre reise. Men det generelle fokuset på reiser med flere transittpunkt vokser først på 1990-tallet innen samfunnsvitenskapene, men ved overgangen til 2000-tallet vokser det frem et større faglig nettverk som utforsker transmigrasjonene fra sent 1800- og tidlig 1900-tallet. Men det finnes enkelte unntak som delvis foregriper begivenhetene.

Transmigrasjon

Dersom en studerer den internasjonale forskningen omkring fenomenet transmigrasjon vil en kunne finne litteratur som strekker seg helt tilbake til 1906, men det betyr ikke at det har blitt gjennomført regelmessige studier i denne perioden. Det er ikke før på 2000-tallet at begrepet virkelig etablerer seg.

I dette kapittelet vil den historiske forskningslitteraturen fremstilles. Videre vil elementene definisjoner, perspektiver og fortellinger, vektlegges. Her vil også den tidligere advarselen omkring historikeren og faglitterære tekster være særlig relevant. For å forstå forskningen omkring transmigrasjon må en se på hvordan de ulike historikerne har omtalt og forholdt seg til begrepet transmigrasjon. Historikerne har hatt en noe ulik tilnærming til begrepet enn samfunnsviterne, men det er selvsagt mange likheter. I dette underkapittelet skal jeg gjøre rede for hvordan de ulike faglitterære bidragene behandler transmigrasjon.

Grunnet omfang vil det være nødvendig å konsentrere meg om de mest sentrale elementene hos de ulike forfatterne. Det betyr også at noen interessante elementer og problemstillinger vil bli utelatt. Dermed må dette kapittelet sees som en oversikt over noen få sentrale bidrag til forståelsen av transmigrasjon mellom ca. 1825 – 1930. Jeg vil forsøke å gi en viss spennvidde i fremstilling av forskningslitteraturen, og nettopp derfor begynner jeg med Landa.

  • J. Landa – en reaksjon på «the Alien Act, 1905».

Begrepet transmigrasjon er første gang å finne i artikkelen «Alien Transmigrants» i 1906 av M.J. Landa. Han var selv barn av jødiske innvandrere og var journalist og forfatter av yrke[33]. Artikkelen kan først og fremst regnes som en reaksjon på innføringen av «Aliens Act» av 1905, og må forståes som en kritikk av det generelle perspektivet på fremmede som reiste til Storbritannia. Landa brukte artikkelen til å vise at disse er overveiende migranter på gjennomfart via engelske havner på reise mot andre stater og ikke søkte permanent opphold i Storbritannia, slik politikerne fremstilte det[34].

Landas definisjonen av «transmigranter» var «… strangers who have arrived here(UK) but for the purpose of continuing their journey to other lands, America principally[35]». På mange måter står Landa i fare for å havne under kritikken som Collyer og de Haas fremmer omkring transittmigrasjon. Artikkelen har en klar politisk agenda, forholder seg til nasjonalstaten som rammeverk, er rimelig samtidsorientert og begrepet blir brukt om individer (transmigranter). Likevel så synes Landa å finne belegg for denne bruken i det realhistoriske. Her det noen aspekter en må merke seg.

For det første så fremkommer det av empirien i artikkelen at nærmest samtlige av innvandrerne til England investerer, eller hadde investert, i en videre reise fra England i løpet av forholdsvis kort tid[36]. Dette hadde dannet grunnlag for den blomstrende transport- og hotellnæringen, som var tilrettelagt for effektiv transitt. Videre virker Landa å vektlegge de facto reiser fremfor intensjoner, men henviser også til forhåndsbetalte reiser av hele turen – noe som gir et lite innblikk i intensjoner[37]. Relativt kort transittid er altså essensiell i begrepsbruken.

På spørsmålet om hvorfor England ble et transittpunkt er forklaringene forbundet med geografi, helse/fasiliteter og økonomi. Landa mener at den geografiske plasseringen til Storbritannia var fordelaktig som et transittpunkt for reisende fra kontinentet. Det gav dem muligheten til å veksle miljø, restituere og forberede seg til neste reise. I artikkelen blir det henvist til en sammenligning av andre skipsreiser, hvor de engelske selskapene hevdes å ha bedre fasiliteter og generelt bedre vilkår for de reisende[38]. Videre pekes det på hvordan det å ha et transittpunkt kunne gi helsegevinst gjennom generelt bedre sanitære forhold på hoteller og tog, bedre komfort, muligheten til å bevege seg osv. Til sist vektlegges det at reisen via England var den rimeligste – frem til krigen om satser (Rate War) i 1904 – og at det ble gjort en avtale mellom en rekke internasjonale skipsselskaper som også gjorde det mulig for de kontinentale selskapene å bruke England som transittpunkt[39].

I hovedsak fremla Landa en kritikk av en lovgivning som ble vedtatt på et grunnlag som var svært misvisende. Derfor handler artikkelen om å rette opp dette inntrykket basert på den tilgjengelige statistikken, og å vise at migrantene ikke kom for å etablere seg i England, men var på gjennomreise til neste destinasjon. Ved å innføre den nye «anti-fremmede loven» ville det ikke få konsekvenser for innvandringen, men den ville ramme transport- og hotellnæringen. Transmigrasjon ble derfor brukt til å løfte frem Storbritannias rolle i migrasjonsnettverket og vise at det ikke fantes belegg for å hevde at innvandringen utgjorde en fare for staten. Til tross for disse funnene skulle det ta mange år før transmigrasjon skulle forskes på.

  • Andrew A. Keeling – i skjæringspunktet mellom bedrifts-, maritim- og migrasjonshistorie.

I 2005 publiserte Andrew A. Keeling sin avhandling «The business of Transatlantic Migration between Europe and the USA, 1900-1914» fra 1990-tallet. Om den ikke var startpunktet for studiet av transmigrasjon, så har den bidratt betydelig til grunnlaget for den senere forskningen[40]. Keelings arbeid plasserer seg i skjæringspunktet mellom bedriftshistorie, maritimhistorie og migrasjonshistorie med fokus på aktører som skipsselskaper, migranter og stater.  Studiet var det første akademiske bidraget som undersøkte hvordan migrantene forflyttet seg «…as a part of a complex and long-lasting travel business[41]».

Store deler av teksten søker å forklare hvordan risiko var et sentralt element hos alle parter i migrasjonsnettverket og at håndteringen av den ville være essensiell for å forstå migrasjonen i denne perioden. Inngangsspørsmålet er hvorfor så få valgte å emigrere fra sitt hjemland, et perspektiv som var kritisk til konsensus om at det utvandringen var særlig stor i perioden. Nå var ikke Keeling ukjent med antall emigranter i denne perioden, men han undres over hvorfor ikke flere reiste i denne perioden hvor det var svært gode forhold for fri forflytning. Ved å endre perspektivet ser forfatteren nærmere på det som holder individer fra å reise, noe han hevder er ulike uttrykk for risiko. I forlengelsen uttrykkes det at «push-pull» faktorer ikke er det som former migrasjon, men risiko[42]. Til sist fremmer han to generelle konklusjoner. Den første er som tidligere nevnt at risiko former migrasjonen, ikke potensielle belønninger. Den andre er at de tre ulike gruppenes risikohåndtering (migrant, transportør og statsmakt) ikke var i konflikt med hverandre, men ledet mot samme mål[43].

Teksten fokuserer også på hvordan selskapene og økonomiske forhold, inkludert deres begrensinger, formet det sosiale. Den var også den første studien som kombinerte data om rederier og migrasjon fra begge sider av Atlanterhavet. Dermed plasserte den seg utenfor det nasjonalstatlige perspektivet. Når det gjelder hvilket nivå analysen plasserer seg, kan det argumenteres for både meso- og makronivåer, etter hvordan en fordeler nivåene. Dersom vi bruker Collyer og de Haas sin forståelse, så vil Keelings avhandling være på et makronivå. Likevel vil vektleggingen av bedrifter og grupperinger (metodologisk kollektivisme) plasseres innunder et mesonivå, i følge Sebaks avhandling. Det mest betydningsfulle i denne sammenhengen er skiftet fra nasjonalstaten som rammeverk (metodologisk nasjonalisme), selv om staten er representert som aktør.

Når det gjelder å definere transmigrasjon, så presenteres det aldri noe forsøk på dette. Likevel kan en stille spørsmål for å finne svar i teksten. Dersom vi først forsøker å lete etter forholdet mellom intensjon og de facto reiser, så virker det å være lite problematisert. Dermed kan en regne med at forfatteren forholder seg til de facto reiser. I forlengelsen av det er det interessant å se om Keeling forholder seg utelukkende til de som bestiller hele reiser, og dermed kan forvente en relativ kort transitt, eller om han også inkluderer de som søker et lengre opphold i en stat før de bestemmer seg å reise videre. Keeling virker ikke å problematisere dette noe særlig, men teksten gir et inntrykk av å bare behandle de med forventet kort transitt[44].

Videre bruker han noe tid på å definere «migranter», i sammenheng med kildene. I selve refleksjonen uttrykkes det at immigrasjonsdata for USA er justert for å « (a) accurately and completely measure migrants travelling between Europe and the “Atlantic Four” ports, distinguishing them from non-migrants on those same routes, (b) differentiate between migrants crossing for the first time and repeat crossers, and (c) measure migrant volumes by ship travel class (first, second and third or steerage)[45] ».

Her er det punkt «(a)» svært interessant ettersom det viser hvordan Keeling har inkludert transmigranter i arbeidet sitt, men igjen er det lite konkret om hvor lang tid denne transitten utgjør – altså om opphold over lengre tid også regnes som transitt. Her forblir teksten taus. Det er likevel verdt å merke seg at Keeling bare søker å inkludere de som krysser Atlanterhavet «… for the purpose, with the result, or as a consequence of long term residency in the United States[46]». Dermed ekskluderer han turister, forretningsreisende osv. Intuitivt kan det virke som en berettiget ekskludering, men i praksis kan det være svært omfattende og kanskje også umulig å gjennomføre. Særlig problematisk er det i forhold til kildene, som ikke gjør en slik distinksjon. Videre opplyser ikke Keeling om hvilke kilder han bruker for å gjøre den distinksjonen, eller hvilke konkrete kriterier som skiller turister fra migranter. Denne problematikken er trolig grunnen til at andre historikere i større grad konstruerer definisjonene sine basert på kildene og derfor ikke gjør en distinksjon – slik Sebak gjorde senere.

At Andrew A. Keelings avhandling var og er av stor betydning er sikkert, men som demonstrert hadde den noen mangler og svakheter. Likevel representerte den noen nytt ved å koble bedrifts-, maritim- og migrasjonshistorie sammen. Videre var det større globale perspektivet, og en frigjøring fra den metodologiske nasjonalismen, inspirerende for en rekke historikere (Fays, Kvale Eilers, Sebak, osv.). For å gi et lite innblikk i utviklingen vil det derfor være nyttig å se nærmere på et samleverk som inkluderer flere av disse forfatterne.

  • Points of Passage – Brinkmann, Carlsson og Eilers.

«Points og Passage» er en bok som omhandler jødisk transmigrasjon fra Øst-Europa via Skandinavia, Tyskland og Storbritannia mellom 1880 og 1914. Bokas redaktør Tobias Brinkmann har delt boka inn i tre hovedtemaer; Medicalization og Borders, Transit Through Scandinavia, Germany and Britain, og Atlantic Passages. Videre er det syv historikere som har bidratt med hvert sitt kapittel og som gjenspeiler bredden innen forskningsfeltet. Brinkmann peker innledningsvis på en rekke tomrom i forskningen omkring emnet, særlig på uklarheten omkring tidsbruken til de jødiske transmigrantene i de midlertidige oppholdsstedene[47]. Grunnet omfanget og spredning i tema vil det være nærmest umulig å presentere alle aspekter ved de ulike bidragene. Derfor konsentrerer følgende seg om to kapitler som i stor grad illustrerer utfordringen ved å begrepets konseptualisering – med fokus på tidsbruk ved midlertidig oppholdssted. Det kan være verdt å merke seg ulikheten i begrepsbruken hos disse to forskerne ettersom den i stor grad representerer dagens status for forståelsen av begrepet transmigrasjon i forskningen.

  • Immigranter eller transmigranter – Tidsbruk som definisjonskriterium.

I Carl Henrik Carlssons kapittel «Immigrants or Transmigrants? – Eastern European Jews in Sweden 1860 – 1914» er nasjonalstaten utgangspunktet for studien. Likevel kan perspektivet argumenteres for å være transnasjonalt, særlig ettersom den fokuseres på nettverket mellom jøder i Øst-Europa, Sverige og veien videre til Amerika. Det er flere aspekter ved dette kapittelet som er interessant. Det mest iøynefallende er at tidsperioden går utover det boktittelen insinuerer, men det er heller en kuriositet. Det som er langt mer interessant er hvordan Carlsson viser hvor lang tid de øst-europeiske jødene oppholdt seg i Sverige før de eventuelt reiste videre, noe som inkluderer lengre opphold. Dessuten hevder han at majoriteten av den jødiske minoriteten i Sverige ikke flyttet videre, men ble værende i Sverige – altså immigranter. Til sist var det også flere som migrerte tilbake til Sverige fra Amerika[48]. Basert på dette hevder Carlsson at Sverige i større grad var en destinasjon enn et transittpunkt, men at det likevel var en betydelig andel som brukte havna i Gøteborg som transitthavn[49].

Det er kildene som er med å påvirke hvem Carlsson inkluderer. Han bruker mye tid på immigrantene som hadde bosatt seg, og dermed ble registrert av myndighetene eller i kirkebøkene, altså minner disse om internasjonal etappevandring. Likevel evner han å fange opp de som brukte svenske havner for å reise videre og poengterer at enkelte ikke lar seg spore i svenske kilder ettersom de trolig reiste videre til f.eks. Norge. Dette fremmer noen kritiske innvendinger.

Den første omhandler kildeutvalget og om han ikke skulle forsøkt å inkludere andre kilder for å se om en kunne spore opp flere. Det er svært nærliggende å tenke at norske emigrantprotokoller burde være inkludert, kanskje særlig i perioden hvor Norge var i union med Sverige. Nå brukes ulike kilder transnasjonalt, f.eks. bostedlister fra Polen, Russland og USA[50]. Likevel kan det være at Sverige bare var ett av flere transittpunkt på reisen til noen av migrantene.

Uansett, så anlegger studien et transnasjonalt perspektiv hvor transmigrasjon også virker å inkludere dem som først bosatte seg i Sverige, men reiste videre etter et lengre opphold[51]. Det betyr at Carlsson ikke gjør et skille mellom de som tilbringer relativt kort tid og de som bruker flere år i Sverige, og dermed er tidsbruken og intensjoner ubetydelig i kategoriseringen. Det som avgjør er hvorvidt en faktisk reiser videre.

Dette skiller seg fra det Nicole Kvale Eilers finner i sitt kapittel «Emigrant Trains – Jewish Migration through Prussia and American Remote Control, 1880-1914», basert på hennes doktoravhandling[52]. Her utviklet transmigrasjonsnettverket seg til en mulighet for næringslivet hvor det blant annet ble dannet egne kontrollposter, helsesjekker og transportsystem som bedrifter kunne tjene penger på. Særlig sentralt er opprettelsen av spesielle emigrant-tog som skulle frakte migranter raskt gjennom tyske områder. Eilers sier det slik; «The sealed emigrant trains were part of a larger system specifically created to segregate transmigrants from the general population in Germany»[53]. Fra denne fremstillingen fremkommer det at Eilers behandler transmigranter som noen som passerer Tyskland på veien videre til et destinasjonsland. Nå var ikke østeuropeiske jøder ønsket av statsmakten i Prøysen og dermed ble et større nettverk til, hvor migrantene ble undersøkt og transportert fra grensekontroll via lukkede tog til utreisehavnen[54]. Derfor finnes det gode argumenter for å forholde seg til transmigrasjon som migranter på gjennomreise. Dette skiller seg fra Carlsson. Nå henger det selvsagt sammen med det realhistoriske hvor det helt enkelt var umulig for østeuropeiske jøder å slå seg ned i en lenger periode for så å reise videre.

Det som er interessant å se i forskningslitteraturen er at det ikke finnes en enhetlig og universell tilnærming til hvor lang tid en skal oppholde seg i en midlertidig oppholdsstat før det ikke lenger er snakk om transitt. Og selv om mengden studier omkring transmigrasjon øker, så har en hatt en forholdsvis liten debatt omkring hva som er transmigrasjon. Den historikeren som er mest presis i sin definisjon av begrepet er Per Kristian Sebak, som også bidrar med et kapittel i boka.  Nå er hans avhandling langt mer utfyllende og relevant for en senere masteroppgave omkring transmigrasjon via Norge. Der fremkommer det også hvor utfordrende det er å forstå transmigrasjon som migranter med kort transittid i et eller flere mellom land. Derfor skal den presenteres mer inngående.

  • K. Sebak – Transmigrasjon i Skandinavia.

I avhandlingen «A Transatlantic Migratory Bypass – Scandinavian Shipping Companies and Transmigration through Scandinavia, 1898 – 1929» fra 2012, fokuserer Per Kristian Sebak på forholdet mellom skipsselskaper og transmigrasjon. Selv om avhandlingen ble publisert før «Points of Passage», så har jeg valgt å presentere den til slutt ettersom den danner et godt utgangspunkt for videre refleksjon. Avhandlingen inngår i samme tradisjon som Keeling m.fl. Samtidig representerer den noe nytt og belyser nye elementer i det transatlantiske migrasjonsnettverket. Studien fokuserer på de tre skandinaviske selskapene Det forenede Dampskibs-Selskab (DFDS), Norske Amerika Linje (NAL) & Svenske Amerika Linjen (SAL) og plasserer disse i en større transnasjonal kontekst, blant annet ved se nærmere på forholdet mellom disse mindre aktørene og de etablerte aktørene[55].

Sebak bruker transmigrasjon som et paraplybegrep for de to hoved-objektene i studiet. Det første er hvordan skandinaviske skipsselskaper arbeidet for å generere transmigrasjon, hovedsakelig fra Russland. Det andre er hvilke begrensninger og muligheter selskapene møtte i arbeidet mot å fremme transmigrasjon[56]. Han gjør dette ved å se nærmere på tre relasjoner over tre ulike tidsperioder. De tre relasjonene var mellomselskaplige-, selskap-stat og selskap-migrantrelasjoner. Tidsperiodene er delt inn i før førsteverdenskrig (1898-1914), første verdenskrig (1914-1918) og etter første verdenskrig (1918-1929), hvor de to siste periodene nærmest var upløyd terreng i forskningslitteraturen[57].  Her fremmer også Sebak en mot-fortelling til forestillingen om at første verdenskrig representerte et opphold i transporten av transmigranter, men at perioden hovedsakelig rammet de dominerende aktørene[58]. Sebak nyanserer også den store vektleggingen av immigrasjonsrestriksjoner i USA ved å fremme økt emigrasjonsrestriksjoner og tiltak i Europa. Ved at studien omfatter tre skipsselskaper identifiserer han også ulikhet, særlig hvordan NAL og SAL var sterkt knyttet til nasjonalstaten (trolig grunnet statens subsidier). Videre hadde DFDS en større global orientering[59]. I Keelings avhandling, som ble presentert tidligere, var risiko svært sentralt, men også skipsselskapers evne til å tilpasse seg nye migrasjonsruter var essensiell i fremstillingen. Sebak presenterer en nyansering til det sistnevnte. Han hevder at det er selskapene som legger grunnlag for etterspørsel og nye ruter, dermed er det selskapene som danner muligheten for det store antallet migrantreiser i denne perioden.

Når det gjelder definisjoner, så er det ingen som uttrykker like eksplisitt hva som inngår i definisjonen av transmigrasjon. Sebak uttrykker at begrepet brukes om migranter som inngår i et transittnettverk, men utelater migranter som reiser etappevis hvor de midlertidige oppholdene varer over lengre tid. Altså ville migrantene ha billett fra utreisehavn, via transitthavn, til den endelige destinasjonen. Videre inkluderer han også andre grupperinger som turister og forretningsreisende, trolig grunnet at kildene ikke gjør noen differensiering basert på intensjoner eller lengde på oppholdet. Til sist så velger Sebak å forholde seg til Skandinaver som en enhet, og derfor adresseres eksempelvis ikke det store antallet svensker som reiste via norske og danske havner[60]. En kan derfor spørre seg om ikke begrepet er for inklusivt, og om det eventuelt gir et inntrykk av å være mer omfattende enn fenomenet egentlig kan argumenteres å være. Videre er det også vanskelig å ignorere de mer etappelignende migrasjonsrutene som f.eks. Carl Henrik Carrlson diskuterer[61]. At 31 783 med bosted i Sverige, men som reiste ut fra norske havner, ikke er inkludert er verdt å merke seg[62]. Videre kan en spørre seg om ikke emigrantprotokollene burde vært inkludert i studiet for å gi et større bilde av selve migrasjonen ved å nettopp inkludere de etappelignende migrasjonsreisene. Her ligger trolig muligheten for nye fremtidige studier. Basert på definisjon og kildebruk er det ikke overraskende at Sebak hevder at «Hardly any transmigrant came through Scandinavia prior to the First World War»[63]. Ved å bruke etappevandringslignende begreper, ser vi at antall svenske migranter via norske havner er 941 i perioden mellom 1870-1899. Videre var det minst 261 med dansk bostedsadresse, 96 med bosted i Tyskland, 179 i Finland, 13 fra Russland, osv[64]. Det indikerer at migranter, som brukte Norge som transittpunkt, er underkommunisert selv om ikke antallet er stort. I Sebaks studie henger det sammen med valg av kilder, som gjenspeiler hvor hovedvekten i studien ligger.

Avhandlingens hovedvekt er lagt på skipsselskapene. Sebak plasser sin analyse av skipsselskaper og migrasjonssystem på et mesonivå, men presenter også hvordan skipsselskaper forholder seg til ulike aspekter og faktorer på både makro- og mikronivå. Dette gjør han gjennom å undersøke de tidligere nevnte relasjonene, samtidig som han fremmer ulike aktører på de ulike nivåene. Dermed er analysen innom ulike nivåer, men hvor vektleggingen er på mesonivået og dets forhold til andre nivåer. Videre er det interessant å se avhandlingen i lys av evalueringen av historiefaget i Norge[65]. Forskningsobjekt, språk og fremstilling vitner om at Sebak orienterer seg mot et internasjonalt forskningsfelt. Dermed kan studiet også representere en vending for norsk migrasjonsforskning av perioden, samtidig som Sebak tar for seg sentrale refleksjoner og nyanseringer omkring forskningsfeltets fremstillinger, metoder og kildebruk. Det er dermed ikke overraskende at Sebak er blant de sentrale bidragsyterne i boka «Points of Passage». For avhandlingen hører hjemme blant den mest sentrale forskningsbidragene omkring emnet, og representerer en systematisk fremstilling og problematisering som har vært savnet i historieforskningen.

Oppsummering og konklusjon.

Forskningslitteraturen omkring «transmigrasjon» inngår i en større fortelling hvor jakten på et nærmest uutforsket fenomen i migrasjonsforskningen er sentralt, et fenomen som transmigrasjonsforskningen kan være med å belyse. Men vil begrepet transmigrasjon kunne fylle dette «rommet»? Og er det bare et tomrom som skal fylles eller ønsker en å omfatte hele migrasjonsprosessen?

I denne teksten har flere bøker, avhandlinger og artikler blitt presentert. Det de har felles er utfordringen med å få en felles forståelse av hva fenomenet er. Som vi ser av utviklingen av begrepet transittmigrasjon, så har en i den tidlige fasen prøvd å avdekke transittmigrasjon før den ble gjennomført ved å bruke intensjoner som kriterium. Collyer og de Haas kritiserte denne tidlige begrepsforståelsen og forfektet at begrepet ikke kunne defineres ut fra intensjoner. Videre hevdet de at transittmigrasjon implisitt bare henviste til de migrantene med kort transittid, og at en dermed ikke fanget opp de som slo seg midlertidig ned over en lengre periode. De ønsket også et begrep som ikke var farget av politiske og eurosentriske tilnærminger. Til sist hevdet de at transittmigrasjonsbegrepet ikke tilførte migrasjonsforskningen noe innovativt, men bare tilførte en ny rigid kategori. Derfor fremmet de begrepet fragmentert migrasjon for å kunne følge hele migrasjonsmønsteret fra start til slutt. Noe som også ville inkludere fenomener som begrepet «etappevandring» avdekker.

Under kapittelet om transmigrasjon har det ikke blitt presentert en like klar utvikling. Selv om en kan spore begrepet helt tilbake til Landa i 1906, så var det først ved Andrew Keelings avhandling at en begynte å se en økt interesse for fenomenet i det som kan omtales som en utvandringsperiode fra Europa, ca. 1825 – 1930. Dette begrepet har blitt tildelt ulik betydning i form av at det tilpasses noe til empirien. Eksempelvis viser Carlsson til jøder som har tilbragt en lengre periode i Sverige, for så å reise videre. Kvale Eilers er derimot mer opptatt av jøder som raskt blir sendt gjennom Tyskland og ombord i båter mot Amerika. Felles for disse tre er at de ikke gir en klar definisjon av transmigrasjon. Det gjør derimot Sebak, som også konsentrerer seg om migranter som bruker kort tid i transitt. Han drar heller ikke noe skille mellom dem som flytter og dem som er turister eller forretningsreisende. Altså er det en mangfoldig bruk av begrepet.

I så måte er ikke eksempelet innledningsvis tilfeldig. Ernst Hoffmann hadde bodd i Norge i over ti år. Hvorvidt det var frivillig eller ufrivillig vites ikke, men det er uansett en betydelig lengde på oppholdet. Da han valgte å reise videre til USA, er det nærliggende å se på dette som noe annet enn bare tilfeller av immigrasjon og emigrasjon. Likevel er det liten grunn til å omtale oppholdet i Norge som «transitt». I enkelte forskningsbidrag ville Hoffmann inngå i transmigrasjonsbegrepet, mens i enkelte andre ville en kunne tolke eksempelet som immigrasjon og emigrasjon i Norge. Det kan finnes gode argumenter for å bruke slike kategorier og det virker nærliggende å forvente en tilhørighet til Norge. Dermed vil det også være aktuelt å diskutere hva som skal avgjøre hvorvidt en kan omtale Ernst Hoffmann som Norsk eller Tysk. Kanskje må en inngå et kompromiss. Uansett så er det et savn i forskningslitteraturen at en ikke reflektere omkring hvilke konsekvenser det får å tilegne et individ en tilhørighet. Dersom en aksepterer at vedkommende var norsk, men ikke også gjør rede for den tyske opprinnelsen, står en i fare for å begrense forståelsen av migrasjonsmønstre og -fenomener. Det er det som gjør transmigrasjonslitteraturen så attraktiv, nettopp fordi den kan inviterer til en rikere og mer omfattende forståelse av migrasjonsprosesser.

Som vist i teksten så byr dette relativt nyoppdagede terrenget på noen utfordringer, noe som også mangfoldet i begrepsforståelsen demonstrerer. Det henger selvsagt noe sammen med kilde og omfang. Å gripe det mangfoldige kildegrunnlaget, som vil være nødvendig for å kunne sikre å få med alle typer midlertidige opphold og intensjoner, vil være svært omfattende og tidkrevende. Kanskje ligger en slik undersøkelse noe lengre frem i tid, men vil trolig også møte betydelige utfordringer.[66]

Forskningslitteratur omkring denne typen fenomen er forholdsvis nytt i historieforskningen og i andre forskningsfeltfelt. Dermed virker forskningslitteraturen å være i etableringsfasen, og store deler av litteraturen peker på uutforskede emner og områder som de selv stiger inn i. Dermed begynner en fylle hullet i forskningen og kartet begynner å gjenspeile terrenget i større grad, men det er fremdeles mye som gjenstår for forskningen på dette planet. At denne teksten ikke henviser til noen bestemt utvikling eller opplevelse av gjennombrudd henger sammen med utfordringene, men også at transmigrasjonsforskningen ført og fremst er en nyvinning. Et viktig aspekt for forskningen vil være hvorvidt en ønsker en kategori som behandler et bestemt fenomen mellom de tradisjonelle migrasjonskategoriene, eller om en ønsker å endre migrasjonsforståelsen ved å omfatte hele reiser. Så langt kan en bare konkludere med at begrepet forståes ulikt og tilpasses noe etter empirien, dermed kan transmigrasjon bære ulik betydning. Likevel er det felles at en søker å vise at en migrant gjerne gjennomfører flere etapper på veien mot en endelig destinasjon.

Innholdsfortegnelse.

Austvik, H.(2015): «Unge ugifte kvinners utvandring til Amerika», Masteroppgave – Universitetet i Bergen, s. 25-49.

Brinkman, T.(2015): Points of Passage, Jewish Transmigrants From Eastern Europe in Scandinavia, Germany, And Britain 1880-1914. Red. Brinkmann, T. Berghan, New York, s.1-19.

Brinkman, T. et al (2015): Points of Passage, Jewish Transmigrants From Eastern Europe in Scandinavia, Germany, And Britain 1880-1914. Red. Brinkmann, T. Berghan, New York, s.1-162.

Carlsson, C.H. (2013): “Immigrants or Transmigrants? – Eastern European Jews in Sweden, 1860-1914” I: Points of Passage, Jewish Transmigrants From Eastern Europe in Scandinavia, Germany, And Britain 1880-1914.Red. Brinkmann, T. Berghan, New York, s.47-62.

Collyer, M & de Haas, H. (2012): Developing Dynamic Categorizations of Transit Migration” I: Population, Space and Place, red: Collyer, M., Düvell, F. & de Haas, H Volume 18, Issue 4, s.468 – 481

Digitalarkivet: Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave. Tilgjengelig fra: http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/8/pe00000001133466

Düvell, F. (2012): «Transit Migration: A Blurred and Politicized Concept». I: Population, Space, and Place, red: Collyer, M., Düvell, F. & de Haas, H. Volume 18, Issue 4, s.415-427.

Eilers, N.K. (2013): “Emigrant Trains – Jewish Migration through Prussia and American Remote Control, 1880 – 1914.” I: Points of Passage, Jewish Transmigrants From Eastern Europe in Scandinavia, Germany, And Britain 1880-1914, Red. Brinkmann, T. Berghan, New York, s.47-62.

Eilers, N.K.(2009): “Emigrant Trains: Migratory Transportation Networks Through Germany and the United States”, University of Wisconsin-Madison, s.1-24.

Keeling, A. A. (2005): “The business of Transatlantic Migration between Europe and the USA, 1900 – 1914”. University of California, Berkeley, s.1 – 391.

Landa, M.J.(1906): Alien Transmigrants,  I: «The Economic Journal. Vol 16, No. 63» (Sept.1906), s. 353 – 364

Lythgoe, D. (2001): “The all Leeds Database, Landa, Meir (Myer Jack)”, Darrin Lythgoe 2001. Tilgjengelig fra: http://www.british-jewry.org.uk/leedsjewry/getperson.php?personID=I1872&tree=1 Lest. 28.11.16. kl. 07.40.

Melve, L.(2010): «Historie – historieskriving fra antikken til i dag», Dreyers Forlag, Oslo, s.237-242.

Myhre, J.E. (2003): «Det liberale innvandringsregimet, 1860-1901», i: «Norsk Innvandringshistorie, I Nasjonalstatens Tid, 1814-1940». Bind 2, s. 177 – 222. Oslo, Pax Forlag.

New York, Passenger Lists, 1820-1957, Year: 1911; Arrival: New York, New York; Microfilm Serial: T715, 1897-1957; Microfilm Roll: Roll 1754; Line: 1; Page Number: 37. Tilgjengelig fra:  https://goo.gl/7hrS1H.  Lest 28.11.16. kl. 07.57.

Papadopoulou-Kourkoula, A. (2008): “Transit Migration – The Missing Link between Emigration and Settlement”, Palgrave Macmillan, New York. s.1-30 & 69-81.

Schiller, N.G, Basch, L. & Blanc, C.S.(1995): “Immigrants to Transmigrants: Theorizing Transnational Migration”, I: Anthropological Quarterly. Vol. 68, No. 1. The Georg Washington Univeristy, Institute for Ethnographic Research, s. 48 – 63.

Sebak, P.K. (2012): “A Transatlantic Migratory Bypass – Scandinavian Shipping Companies and Transmigration through Scandinavia, 1898 – 1929”, Universitetet I Bergen, Bergen. S.9 – 339.

Sebak, P.K. (2015): “Constraints and Possibilities: Scandinavian shipping companies and transmigration, 1898 – 1914. I: “The International Journal of Maritime History” Vol 27, s. 755-773.

Semmingsen, I. (1950): “Veien mot vest – utvandringen fra Norge 1865 – 1915”, bind 2, H. Aschehoug & Co, Oslo. s. 181 – 239.

Stråth, B. et al (2008): «Evaluering av norsk historiefaglig forskning -Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning», Norges Forskningsråd, Oslo. s. 1-27, 123-124 & 170-178.

Østrem, N.O. (2006): «Norsk Utvandringshistorie», Det Norske Samlaget, Oslo. s. 7-58 & 83-115.

[1] Digitalarkivet: Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave

[2] New York, Passenger Lists, 1820-1957.

[3] Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad

[4] Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave,

[5] Semmingsen lanserte to bind. Det første i 1941 og det andre i 1950.

[6] Myhre, J.E. (2003): s. 199.

[7] Samfunnsvitenskapens empiri dreier seg om migrasjonsmønstre hvor den Europeiske Unionen er hovedmålet, særlig med empiri fra ca. 1990 og frem til i dag. Historiefaget har selvsagt flere perioder, men her omhandler det perioden fra 1825 – 1930.

[8] Schiller, N.G, Basch, L. & Blanc, C.S. (1995), s. 49-54.

[9] Collyer, M & de Haas, H. (2012), s.473 & 479

[10] Ibid. s. 470.

[11] Her brukt som staten hvor migranten oppholder seg midlertidig.

[12] Se kapittel 3.3.1.

[13] Stråth, B. et al (2008), s.171.

[14] Düvell, F. (2012),s.415-427.

[15] Ibid. s.417.

[16] Ibid. s. 416 – 418; Collyer, M, Düvell, F & de Haas, H. (2012), s. 407 – 414.

[17] Papadopoulou – Kourkoula, A. (2008): s. 4.

[18] Düvell, F. (2012): s, 417.

[19] Collyer, M & de Haas, H. (2012): s.469

[20] Ibid. s. 473.

[21] Collyer, M. & de Haas, H. s. 470,471 & 473.

[22] Ibid. s.476.

[23] Ibid. s. 476

[24] Se underkapittel 2.3.

[25] Collyer, M & de Haas, H. (2012): s. 478

[26] Ibid. s.477.

[27] Ibid. s. 476 – 479.

[28] Østrem, N.O. (2006), s.89 – 91.

[29] Semmingsen, I. (1950), s.234 – 236.

[30] Ibid, s. 234.

[31] Austvik, H. (2015): s.42-47

[32] Metodologisk Nasjonalisme kan også ha gjort studien uegnet til å se etappevandring i et transnasjonalt perspektiv.

[33] The all Leeds Database, «Landa, Meir (Myer Jack), Darrin Lythgoe 2001.

[34] Landa, M.J. (1906): s. 355 – 357

[35] Ibid. s. 353.

[36] Ibid. s.358 -359

[37] Landa, M.J. s. 358.

[38] Ibid. (1906). s. 357 -358.

[39] Ibid. s.357-359.

[40] Det ble også gjort noen studier av Kristian Hvidt og Berit Brattne på 1970-tallet.

[41] Keeling, A. A. 2005, s. iii.

[42] Ibid. s. 42-43 & 323.

[43] Ibid., s. 44, & 47-64.

[44] Keeling, A.A. 2005, s.35.

[45] Ibid. s.345.

[46] Ibid. s.345

[47] Brinkmann, T. (2013), s. 1.

[48] Carlsson, C.H. (2013): s.47.

[49] Ibid. s. 54-57.

[50] Carlsson, C.H. (2013). s. 58-59.

[51] Ibid. s. 60.

[52] Eilers, N.K. (2009).

[53] Eilers, N.K. (2013), s. 63.

[54] Ibid. s. 68 og 73.

[55] Sebak, P.K. (2012), s. 11.

[56] Ibid. s. 10.

[57] Ibid. s. 334.

[58] Ibid. s. 159-162

[59] Ibid. s.337

[60] Sebak, P.K. (2012), s. 15.

[61] Carlsson, C.H. (2013), s. 54-57.

[62] Digitalarkivet. No – Emigrantprotokoller. Merk. Tallet kan være noe høyere, men antallet er nedjustert grunnet at enkelte migranter er talt som utvandrere i både Kristiania og i Oslo.

[63] Sebak, P.K. (2015), s. 757.

[64] Digitalarkivet – Emmigrantprotokoller.

[65] Stråth, B. et al (2008), s. 123-124 & 174.

[66] Se Melve 2010, s.239 -242.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s